FN og atomvåpen

FNs generalforsamling

FNs generalforsamling er et konsensusbasert organ der alle medlemsland skal kunne bli enige om spørsmål vedrørende internasjonal fred og sikkerhet. Generalforsamlingen møtes hvert år i september. Møtet innledes med to ukers felles debatt. Deretter deler representanter seg opp i seks faste spesialkomiteer. Hvert medlemsland har rett til å delta i alle hovedkomiteene.

Hver hovedkomite diskuterer ulike områder, overveier forslag relatert til dette området og kommer til slutt med anbefalinger til resolusjoner som skal vedtas av generalforsamlingen. Disse resolusjonene er ikke juridisk bindende, men kan derimot anses som normative. Det betyr at de legger grunnlaget for tradisjoner, sedvane og retningslinjer for hvordan man bør handle i ulike spørsmål.

Resolusjoner som vedtas med konsensus er også et tegn på at spørsmålet er modent for forhandlinger som kan føre frem til juridisk bindende avtaler og internasjonal lov. Blant spørsmålene generalforsamlingen diskuterer er hvordan det skal samarbeides for at internasjonal fred og sikkerhet skal opprettholdes. Disse diskusjonene kan resultere i anbefalinger til medlemslandene og FNs sikkerhetsråd. Den aller første resolusjonen fra FNs generalforsamling kom i 1946 og oppfordret til avskaffelse av atomvåpen og alle andre våpen som kunne brukes til masseødeleggelse. Hvert år vedtar generalforsamlingen 40-50 resolusjoner om nedrusting og ikke-spredning, enten med en majoritet av stemmene eller ved konsensus.

Generalforsamlingens førstekomité

Generalforsamlingen håndterer nedrustningsspørsmål i en av sine spesialkomiteer, i førstekomiteen for nedrustning og internasjonal sikkerhet. I førstekomitéen kan alle landene diskutere sine posisjoner når det gjelder nedrustningsspørsmål og komme frem til kompromissløsninger, konsensus eller normer for hvordan man skal håndtere ulike spørsmål. I stedet for at landenes sikkerhet skal handle om hvor stort militært arsenal de har, kan landene i førstekomitéen diskutere hvordan man på best mulig måte kan komme til enighet om sikkerhetsløsninger som reduserer militærutgifter, våpenproduksjon og våpenhandel, samtidig som global sikkerhet styrkes.

Konsensus som etableres i førstekomiteen kan bli påvirke andre nedrustningsfora, slik som nedrustningskonferansen, CD, der avtaler fremforhandles.

Utfordringer for nedrustningsarbeidet

Generalforsamlingens førstekomité har i teorien gode muligheter til å føre nedrustningsarbeidet videre. Imidlertid vurderer ulike land sikkerhet på forskjellige måter og de ser ikke alltid at det som oppfattes som sikkerhet for ett land, for eksempel det å ha atomvåpen, minimerer sikkerheten til andre land. Således mislykkes førstekomiteen ofte i å ta vare på gode muligheter.

Diskusjonene i førstekomiteen har en tendens til å bli statiske med manglende forståelse og respekt for andre lands behov vis-a-vis egne.

Derfor er det sjeldent at konkret arbeid blir gjort i førstekomiteen. Uttalelser fra førstekomiteen reflekterer de problemene som står i veien for fremskritt i spørsmål som gjelder nedrustning, ikke-spredning, fred og sikkerhet. Enkelte resolusjoner gjenopptas år etter år og vedtas med nesten full konsensus med unntak av et par land som stemmer imot eller avstår fra å stemme. Enkelte land har låst seg fast i posisjonene sine og er lite villige til å høre på andre, lytter ikke til konsensus og/eller unngår å samarbeide om problemstillinger, hvilket leder både til frustrasjon og spenninger, men også til at arbeidet for nedrustning blir stillestående.

FNs nedrustningskommisjon

FNs generalforsamling etablerte i 1952 nedrustningskommisjonen ved resolusjon 502. Kommisjonen ble gitt et generelt mandat i nedrustningsspørsmål, men har bare fungert sporadisk etter 1959.

Den første spesialsesjonen om nedrustning (SSOD1) i juni 1978 resulterte i store fremskritt på feltet. Den fant sted i en tid preget av et intenst våpenkappløp og SSOD1 etablerte nedrustningskommisjonen som et underorgan til FNs generalforsamling. Spørsmålet om nedrustning fikk dermed en sterkere stilling innenfor FN. SSOD1 ble etterfulgt av SSOD2 og SSOD3. Mange mener at man også trenger en SSOD4 for å gjenta og bekrefte prinsippene og prioriteringene fra tidligere sesjoner for å nå målet om atomvåpennedrusting.

Mandat og møter

FNs nedrustningskommisjon fatter ingen beslutninger, men er et rådgivende organ for medlemslandene. Kommisjonen kan senere komme med forslag eller anbefalinger i tillegg til å følge opp spesialsesjonenes beslutninger og anbefalinger.

Nedrustningskommisjonen møtes tre uker hvert år. Medlemslandene jobber i plenum og et varierende antall arbeidsgrupper avhengig av dagsorden. Fem geografiske grupper har etter tur ansvaret for presidentskapet i kommisjonen som rapporterer om arbeidet sitt til generalforsamlingen. I 1999 vedtok FNs nedrustningskommisjon prinsipper knyttet til etableringen av atomvåpenfrie soner, men arbeidet deres lå med brukken rygg på begynnelsen av 2000-tallet.

I 2005 vedtok kommisjonen en dagsorden, noe den ikke hadde hatt på tre år grunnet uenighet på punktet om atomvåpennedrusting. Siden den tid har både rapporter, diskusjonsdokumenter og prinsipper blitt trukket frem uten at det har skjedd noe konkret på feltet. For protokoller og dokumentasjon, se mer på UNODAs hjemmeside.

Blix-kommisjonens rapport

Den positive utviklingen på nedrustnings- og ikkespredingsfronten etter den kalde krigen ble etterfulgt av en langt mindre konstruktiv periode. Trusselen om spredning av masseødeleggelsesvåpen, eller bruken av eksisterende våpen, enten av stater eller ikke-statlige aktører, er fremdeles høyaktuell. Samtidig ser vi ingen tegn til at atomvåpenlandene har til hensikt å arbeide for en atomvåpenfri verden. På initiativ fra daværende sosialdemokratiske utenriksminister i Sverige, Anna Lindh, ble det på bakgrunn av dette i 2003 satt ned en uavhengig internasjonal kommisjon om masseødeleggelsesvåpen (Weapons of Mass Destruction Commission, WMDC) som skulle rapportere til FNs generalsekretær. Tidligere utenriksminister Hans Blix ble bedt om å lede kommisjonen og plukke ut de øvrige medlemmene.

I juni 2006 lanserte WMDC sluttrapporten sin “Weapons of Terror – Freeing the World of Nuclear, Biological and Chemical Arms”. Rapporten beskriver det internasjonale systemet for ikke-spredning, nedrustning og rustningskontroll og inneholder 60 anbefalinger om hva verdenssamfunnet kan, og bør, gjøre for å møte den globale utfordringen som masseødeleggelsesvåpen utgjør. Rapporten og dens anbefalinger har fått stor oppmerksomhet verden over. Anbefalingene har blitt diskutert på NPTs konferanser og i FN, men mye har til gode å bli gjennomført i praksis.

Kilder og mer informasjon

History of the UN, De forente nasjoner, FN
Nuclear Weapons, United Nations Office for Disarmament Affairs, UNODA
United Nations Disarmament Commission, United Nations Office for Disarmament Affairs, UNODA
Weapons of Terror – Freeing the World of Nuclear, Biological and Chemical Arms, The Weapon of Mass Destruction Commission