Atomvåpenkrig ved et uhell?

Fram til midten av 1990-tallet var det stadig amerikanske bombefly med flere atomvåpen om bord. Hvis et slikt fly hadde navigert feil og gått inn i russisk luftrom, i en spent situasjon mellom USA og Sovjetunionen, kunne det ha skjedd en katastrofe.

Forfatteren og journalisten Eric Schlosser har i boken Command and Control skrevet om hvor nær verden har vært atomvåpenkrig: hvordan atombomber har blitt mistet i havet, om fly med atomvåpen ombord som har kollidert, om brann i leveringsmidler og om radarsystemer som feilaktig tolket en stigende måne som et sovjetisk angrep.

Varslingssystem

Under den kalde krigen utviklet USA og Russland et såkalt ”launch-on-warning” system, hvilket innebar at begge landene hadde avanserte varslingssystemer for å kunne identifisere fiendtlige atomvåpenangrep og besvare disse med et motangrep før eget territorium ble truffet.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, og argumentene for å holde atomvåpen i full beredskap er utgått på dato, finnes det fortsatt flere tusen atomvåpen i full beredskap, klare til å bli avfyrt i løpet av noen minutter.

Ansvaret for liv og død

I tillegg til tekniske problemer, kan den menneskelige faktoren også gi opphav til at atomvåpen anvendes. Akkurat som kontrollsystemer på atomkraftverk, må varslingssystemer for atomvåpenangrep overvåkes av mennesker døgnet rundt. Mange store ulykker skjer på nattestid, som et resultat av trøtthet og kjedsomhet.

Det er lett å gjøre feil. Vi tar feil buss, taster feil nummer på telefonen eller glemmer å ringe og gratulere mamma på bursdagen. Når det handler om å taste inn feil siffer i et flys navigasjonssystem eller å slå av feil monitor i et overvåkingssystem – da kan konsekvensene bli katastrofale.

En pensjonert sovjetisk marineoffiser som i mange år jobbet som kommandør på en ubåt utrustet med atomvåpen fortalte:

“I løpet av de lange periodene vi patruljerte dypt nede i havet, ofte flere uker i strekk, sov jeg sjelden mer enn et par timer per natt. Flere dager på rad holdt jeg til på kommandobroen, og holdt meg våken på kaffe og vodka. Enkelte ganger var jeg så trøtt at det var vanskelig å se hvilke lamper som lyste grønt og hvilke som lyste rødt på instrumentpanelet. Og ja, i løpet av denne tiden hadde jeg og besetningen min kapasitet til å avfyre raketter med mer enn hundre atomvåpenstridshoder”.

Mellom 1975 og 1990 ble 66 000 ansatte i det amerikanske forsvaret fratatt oppgaver som hadde med håndtering av atomvåpen å gjøre fordi disse menneskene ble sett på som upålitelige.

I dag har både USA og Russland fortsatt deler av sine atomvåpen på ”hair-trigger alert”. Disse atomvåpnene kan avfyres i løpet av noen få minutter. Det betyr at én menneskelig feil kan få ufattelige konsekvenser.

Treningsprogram ble forvekslet med atomangrep – 1979

Tidlig om morgenen 9. november 1979 mottok fire amerikanske kommandosentraler signaler om at et fullskala atomangrep fra Sovjetunionen var på vei. I løpet av seks minutter ble det gjort massive forberedelser til en kontring. Helt til det ble oppdaget at det var en falsk alarm forårsaket av et treningsprogram med et sovjetisk atomangrep som ved et uhell kom inn i det amerikanske overvåkingssystemet.

«Hotline» som ble opprettet i 1963 mellom USA og Sovjetunionen for å forhindre at falske alarmer forårsaket massive atomangrep, ble ikke brukt i løpet av disse paniske seks minuttene.

Stanislav Petrov: Mannen som reddet verden – 1983

To ganger i 1983 var vi nær en verdensødeleggende atomkrig mellom Sovjetunionen og USA. Vi visste at faren var stor, men i ettertid har vi forstått at den var større enn vi visste da.

I sin beryktede tale i mars 1983 snakket president Ronald Reagan om «ondskapens imperium» på en måte som såret det russiske lederskapet dypt og ble sett på som slutten på perioden med gjensidig forsiktighet som har eksistert siden Cubakrisen.

I Sovjetunionen var mange overbevist om at USA ville angripe. Peter Handberg forteller i sin bok Undergångens skuggor at han møtte menn som våket over stedene i Baltikum der de interkontinentale rakettene hvilte. Disse mennene var ikke bare bekymret for, men ser faktisk ut til å ha trodd, et amerikansk angrep med atomvåpen ville finne sted og var forberedt på skyteordren.

I Moskva forberedte kommunistpartiets politbyrå og landets ledelse et motangrep. Lederen for KGB-spionorganisasjonen, general Ileg Kalunin, hadde sendt ordre til sine agenter over hele verden om å holde øye med tegn på planer om en storoffensiv mot fedrelandet. KGB-sjefen telte «pinner», et tegn på at angrepet var under forberedelse. Da et visst antall «pinner» ble samlet inn, var angrepet trygt.

Sovjetunionen ble ledet av Yuri Andropov, tidligere leder av KGB. Han var alvorlig syk og ble behandlet for kronisk dialyse. Andropov var ansvarlig for å gi ordren om å «avfyre ​​atomrakettene».

Den internasjonale situasjonen var svært spent. Sovjetunionen og USA gjennomførte begge en større opprustning med mellomdistanseraketter beregnet på «europeisk teater». Det amerikanske programmet «Star War» gjorde det russiske militæret bekymret for at USA ville få førsteklasses kapasitet, og kunne ødelegge eller stoppe alle russiske atomraketter.

Spenningen økte da et koreansk passasjerfly ble skutt ned av et sovjetisk jagerfly 1. september.

Stanislav Petrov, Mannen som reddet verden, 2016

Den økte risikoen for krig ble sterkt følt av de i Sovjetunionen som var ansvarlige for et innkommende angrep. Et anlegg lokalisert i den militære, lukkede byen Serpukov-15 var sentral i systemet. Den 26. september 1983 ble oberstløytnant Stanislav Petrov beordret til å ta kommandoen over observatoriet i de neste 24 timene når vaktoffiseren var syk. På kvelden kom alarmen. Dataskjermene viste et missil avfyrt fra vestkysten av USA. En skyting, så en annen, til slutt fire missiler. Datamaskinen vurderte at det nå var størst sannsynlighet for et angrep.

Petrov ville nå, i henhold til instruksjonene han selv hadde vært med på å utarbeide, umiddelbart rapportere videre at et amerikansk angrep var oppdaget. Han ser ut til å ha gjort et forsøk på å melde fra, men betjenten han nådde var muligens beruset og tok ikke saken alvorlig. Petrov ville da ha ringt neste instans. Han bestemte seg for å vente, til tross for ordrene. Han visste hva konsekvensene ville bli hvis han meldte fra. Krigen ville bety utslettelse av USA og Sovjetunionen og kanskje menneskeheten. Han ventet på mer informasjon.

Det var vel merkelig at USA bare avfyrte noen få missiler? Og hvorfor kunne ikke satellittene se selve missilene? Petrov var svært godt kjent med funksjonene til anlegget, da han var en av dem som utviklet datasystemet. Han innså at systemet ikke var perfekt. Kanskje var det denne spesielle kunnskapen som reddet oss? Eller et vanlig menneskes uvanlige uavhengighet og dømmekraft?

Så kom forklaringen: Feil i datasystemer. Du kunne puste ut. Hendelsen ble først kjent da en overordnet som kritiserte Petrovs manglende journalføring lå på dødsleiet. Petrov har fått svært lite oppmerksomhet i Russland.

Able Archer – 1983

To måneder etter Petrov-hendelsen holdt NATO en øvelse, Able Archer, som kanskje var enda nærmere å forårsake den verdensødeleggende atomkrigen. Noen av hendelsene har vært kjent for mange militære og politikere i Russland og USA, men det var først da organisasjonen Nuclear Information Service i 2013, med støtte fra Freedom of Information Act, fikk tilgang til noen av de amerikanske klassifiserte dokumenter som vi ble kjent med prosessen. Viktige dokumenter fra USA og Storbritannia, og spesielt fra Russland, er fortsatt ikke tilgjengelig. Hvorfor «beskytter» myndighetene oss mot kunnskapen om de største truslene vi har vært utsatt for?

Able Archer var en NATO-øvelse utført tidlig i november 1983. Øvelsen var ment å simulere et atomangrep som skulle stoppe et sovjetisk angrep. Rundt 40 000 soldater deltok i øvelsene og store troppebevegelser fant sted.

Denne stabsmanøveren skilte seg prinsipielt ikke fra tilsvarende øvelser tidligere år. Det kunne til en viss grad være ledsaget av sovjetisk signalrekognosering. Det nye var at spenningen mellom stormaktene var sterkere enn før.

I bakgrunnen var den sovjetiske operasjonen RYAN, et akronym for angrep med atomraketter. Dette var vedtatt av russiske KGB to år tidligere og betydde at et atomangrep fra USA var ventet. Det var en livsfarlig kombinasjon av Reagan-retorikk og sovjetisk paranoia. Det var gitt ordre til alle KGB-agenter om å rapportere aktiviteter som kunne indikere at et angrep var under forberedelse.

Sovjetiske ledere var bekymret for at Able Archer-øvelsen kunne være en parallell til Hitlers Operasjon Barbarossa, den militære manøveren under andre verdenskrig som plutselig ble et angrep på Sovjetunionen. Sovjetunionen beordret atombærende bombefly i høy beredskap med piloter på plass i cockpiten. Ubåter med atomvåpen ble sendt under den arktiske isen. SS-20-missiler ble forberedt for skyting.

Øvelsene ble avsluttet av NATO med en ordre om å skyte atomvåpen mot mål i Sovjetunionen og Øst-Europa. Men ingen missiler ble avfyrt og deltakerne fra NATO-landene kunne reise hjem.

Etter øvelsen fikk den britiske statsministeren Margaret Thatcher informasjon om hvor alvorlig situasjonen i Russland var blitt misforstått og at en NATO-øvelse var nær ved å føre til en atomkrig. Hun konfererte med president Ronald Reagan.

Det er sannsynlig at denne informasjonen, sammen med innvirkningen filmen «The Day After» hadde på den gamle skuespilleren Reagan, bidro til «omvendelsen» uttrykt i hans State of the Union-melding i 1984: «En atomkrig kan ikke være vunnet og må aldri kjempes”. Reagan fortsatte denne utviklingen frem til det berømte møtet i Reykjavik i 1986, hvor han og president Gorbatsjov for én dag ble enige om å avskaffe atomvåpen før år 2000.

Norsk værmissil ble forvekslet med atomvåpen – 1995

I 1995 var Russland nær ved å beordre en atomoppskyting. Det russiske varslingssystemet fikk signaler om at en rakett var avfyrt utenfor norskekysten og det russiske militæret mistenkte at det var en avfyrt amerikansk atomrakett fra en ubåt rettet mot Moskva.

Under prosessen klarte president Jeltsin å åpne sin atomvåpenpose med kodene for avfyring av russiske atomvåpen. Drøye fem minutter senere viste det seg at raketten reiste i en annen retning og alarmen gikk. Missilet var norsk, og hadde blitt avfyrt i forskningsøyemed. Norge hadde advart 35 land, inkludert Russland, om at skytingen ville finne sted. Men meldingen hadde ikke nådd frem til personene som jobbet med varslingssystemet.

Kilder og mer informasjon

Fyra minuter från kärnvapenkrig, P1 Dokumentär, Per Shapiro, Sveriges radio
Close calls – Stanislav Petrov, mannen som räddade världen, Gunnar Westberg, Läkare mot Kärnvapen #142
Close calls – Able Archer, Gunnar Westberg, Läkare mot Kärnvapen #143
Close calls – Kubakrisen, Gunnar Westberg, Läkare mot Kärnvapen #144