USA

Under den kalde krigen produserte USA alene over 70 000 atomvåpen. USA utførte sin første prøvesprengning i juli 1945 i New Mexico, og har utført 1054 prøvesprengninger totalt. Fra 1980-tallet har USA demontert og ødelagt et betydelig antall atomvåpen etter forpliktelser i nedrustningsavtaler.  På 1990-tallet demonterte USA nesten 1800 atomvåpen i året, og ca. 1000 i 2008. Etter dette har reduksjonen i amerikanske stridshoder vært merkbart lavere. Fra 2009 til 2014 ble bare 1200 stridshoder demontert.

Atomvåpensituasjonen i dag

I dag har USA 1644 atomstridshoder i sitt arsenal. Det er rundt 40 prosent av alle atomvåpen i verden. Av disse er 150 amerikanske B-61taktiske atomvåpen utplassert i Europa i de NATO-allierte statene Italia, Tyrkia, Tyskland, Belgia og Nederland.

Leveringsmidler for atomvåpen

Det amerikanske atomvåpenarsenalet består av tre deler – en såkalt kjernefysisk triade. Disse tre delene består av strategiske bombefly, landbaserte interkontinentale ballistiske missiler (ICBMer) og ballistiske missiler (SLBMer) på ubåter. Selv om USA har mange forskjellige typer atomvåpen, har de ulike delene av triaden et lavere antall ulike våpensystemer enn land som Russland, Kina, Pakistan og India.

Det amerikanske luftvåpenet (USAF) kontrollerer den delen av triaden som består av strategiske bombefly av typen B-2 Spirit og 76 B-52H Stratofortress som leveringsmidler for atomvåpen. Disse bombeflyene er utstyrt med både B61 gravitasjonsbomber og luft-avfyrte kryssermissiler (ALCMer).

• B-52H: er den nyeste utgaven i en lang serie av B-52-fly som stammer fra den kalde krigen. Selv om flyene skulle skrotes i 1962 er de fremdeles en del av det amerikanske luftvåpenet i dag. Dette skyldes flyets høye prestasjonsevne og lave driftskostnad. B-52H har en rekkevidde på opp til 16 000 km, og denne rekkevidden kan økes dersom drivstoff fylles på i luften. B52-H er et av verdens mest langtrekkende bombefly utstyrt med AGM-86 kryssermissiler med en sprengkraft på 5-150 kt. I april 2019 hadde USA 46 slike bombefly.
• B-2A: er et moderne strategisk bombefly med stealth-egenskaper, hvilket betyr at flyet kan bevege seg forbi luftvern uten at de oppdages på en radar. Flyet ble utviklet sent på 1970-tallet, og har siden da vært brukt til konvensjonelle bombeangrep i konfliktområder som Kosovo, Irak og Afghanistan. B2-A har en rekkevidde på 11 000 km, en rekkevidde som i likhet med B-52H kan utvides gjennom dersom drivstoff etterfylles i luften. Kjernevåpenkapable B-2A-fly er utstyrt med atombomber av typen B61 og B83 med ulik sprengkraft avhengig av mål. Bomber av typen B61 kan ha en sprengkraft fra 0.3 til 340 kt, og B83 opp til 1.2 Mt sprengkraft. I april 2019 hadde USA 20 slike bombefly.

USA har også andre krigsfly, som F-15E and F-16C, som er sentrale i landets avskrekkingsstrategi. Disse kan slippe B61-bomber. Etterhvert vil nye F-35-fly med stealth-egenskaper erstatte F-16-fly som det amerikanske flyvåpenets primære leveringsmiddel i luft for atomvåpen.

Til forskjell fra de fleste andre atomvåpenstater har ikke USA egne rakett-eller artilleristyrker for landbaserte missiler med atomstridshoder, den andre delen av triaden. Videre har bare USA en type interkontinentale ballistiske missiler (ICBMer): Minuteman III. I april 2019 hadde USA 400 slike missiler med en rekkevidde på 9650 – 13 000 km. Hvert missil har enten et W87-atomstridshode med 300 kt eller et 335 kt W78-atomstridshode. I 2015 ble det påbegynt et omfattende moderniseringsprogram for disse missilene som skal forlenge deres levetid frem til 2030. Disse missilene er blitt «de-MIRVet» hvilket betyr at multiple stridshoder (MIRVer) har blitt fjernet og erstattet med enkle stridshoder for å være i overenstemmelse med taket på antall stridshoder i START-II-avtalen. USA har muligheten til å «re-MIRVe» disse i fremtiden dersom det skulle være et behov for dette.

Den tredje delen av triaden er atomdrevne ballistiske ubåter (SSBNer) som er i stand til å avfyre ballistiske missiler (SLBMer) fra kai og åpent hav. Ubåtene kontrolleres av det amerikanske sjøforsvaret (US Navy) som har 14 Ohio-klasse-ubåter. To av disse gjennomgår til en hver tid en overhaling av sin atomreaktor. De andre 12 kan alltid brukes, men ettersom noen av disse også gjennomgår ulike former for reparasjoner er antallet SSBNer på avskrekkingspatrulje ofte ti. Av disse har syv base i Washington, mens de andre fem har base i Kings Bay, Georgia. Ohio-ubåtene er for tiden utstyrt med 24 avfyringsrør hver, men dette tallet ble redusert til 20 avfyringsrør i løpet av 2017. Disse avfyringsrørene er designet til å avfyre missilet Trident II D5 SLBM. Ubåter av Ohio-klassen er i stand til å avfyre missiler både fra posisjoner under og over vann, og har en levetid på 42 år.

Trident II D5 SLBM-missilet ble først utplassert i 1990 og har en rekkevidde på 7400 – 12 000 km. Missilet kan ha opp til åtte atomstridshoder, men har vanligvis fire eller fem. Det finnes tre varianter av denne typen missil:

• W88:en 475 kt Multiple Independently Targetable Reentry Vehicle (MIRV) atomstridshode.
• W76-0: et100 kt MIRV atomstridshode.
• W76-1: et 100 kt MIRV atomstridshode.

Et pågående livsforlengende program forventes å resultere i at denne typen missiler kan være operasjonelle helt frem til 2042. Trident II D5 SLBM-missiler er de eneste av typen MIRVer i det amerikanske arsenalet av strategiske missiler.

Modernisering av kjernevåpen

I 2007 gjenopptok USA en småskalaproduksjon av atomstridshoder for å erstatte eldre atomvåpen. Den daværende Bush-administrasjonen foreslo en ytterligere storskalaproduksjon av erstatningsstridshoder i et program kalt Reliable Replacement Warheads (RRW), men det amerikanske senatet godkjente ikke finansieringen av dette programmet. Den påfølgende Obama-administrasjonen uttalte i ettertid at USA ikke ville produsere nye atomstridshoder, men en storstilt og kostbar modernisering av USAs atomvåpenarsenal ble allikevel igangsatt under Obama-administrasjonen og videreføres nå under Trump-administrasjonen. Det er estimert at dette programmet, påbegynt i 2016, vil koste 1,7 trillioner amerikanske dollar over en periode på 30 år.

For eksempel skal alle landbaserte Minuteman III-missiler gjennomgå en modernisering. Likeledes moderniseres også amerikanske SSBNer med det formål å bære nyere og mer treffsikre SLBMer. Så langt har en stor del av atomstridshodene på de amerikanske Trident II-missilene blitt erstattet med det nye stridshodet W76-1. Slike stridshodeerstatninger vil forbedre den amerikanske evnen til å treffe mål med kjernevåpen, og denne prosessen er planlagt å vare frem til 2020. Det amerikanske luftvåpenet planlegger også å erstatte sine B-52H og B-2 bombefly, og skal i tillegg modernisere sine taktiske B-61 gravitasjonsbomber med atomstridshodebærende luft-avfyrte kryssermissiler. Det estimeres at dette prosjektet alene vil koste over 10 milliarder amerikanske dollar. Den nye jagerbomberen F-35 skal også moderniseres slik at den kan frakte taktiske atomvåpen utplassert i Europa.

I tillegg til å fortsette dette programmet igangsatt av Obama-administrasjonen ønsker President Trump å produsere flere nye atomvåpen, inkludert flere SLBMer og nye kryssermissiler som skal utplasseres på ubåter (SLCMer).

Beholdning av spaltbare materialer

USA har erklært at landet ikke lenger produserer spaltbare materialer med det formål å lage atomvåpen. USA er den mest transparente kjernevåpenstaten med hensyn til sine beholdninger av både atomstridshoder og lagre, samt produksjon av høyanriket uran og plutonium. I 1996 friga USA en oversikt over sin produksjon av plutonium i perioden 1944-1994, og friga i 2006 en oversikt over sin produksjon av høyanriket uran i perioden 1944 til 1996. Etter dette er tallene blitt oppdatert hvilket kaster lys på produksjon av plutonium frem til 2009 og produksjon av høyanriket uran frem til 2004.

USA ble sterkt kritisert i 2012 da tre aktivister avdekket svake sikkerhetsrutiner ved lagringsanlegget for 400 tonn høyanriket uran, Y-12, ved Oak Ridge i Tennessee. Aktivistene, som inkluderte en 84 år gammel nonne, klarte å bryte seg gjennom sikkerhetsgjerdene og det ble rapportert at de tilbrakte over to timer ved anlegget før de ble oppdaget.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Atomvåpnenes rolle i amerikansk sikkerhetsstrategi, USAs atomvåpendoktrine, fremkommer av ulike dokumenter og har endret seg over tid. Det mest sentrale dokumentet er USAs Nuclear Posture Review (NPR), hvorav nye utgaver publiseres med noen års mellomrom.

Under Bush-administrasjonen (2000-2008) tydliggjorde USAs NPR fra 2001/2 at landet var beredt til å bruke kjernevåpen mot motstandere uten kjernevåpen, i tillegg til å kunne benytte kjernevåpen i et forkjøpsangrep. Allerede før Irak-krigen i 2004 truet både USA og Storbritannia med å bruke atomvåpen selv om Irak ikke hadde tilgang til slike våpen. I mars 2005 publiserte det amerikanske forsvarsdepartementet en foreslått revidering av den amerikanske atomvåpendoktrinen. Utkastet var usedvanlig tydelig på at kjernevåpen kunne benyttes også i et forebyggende angrep mot en stat eller en ikke-statlig aktør. Utkastet mottok sterk kritikk og ble etter kort tid trukket tilbake.

I sin NPR fra 2010 reverserte Obama-administrasjonen mye av atomvåpnenes prominente rolle under president Bush. Det ble slått fast at landet ikke vil bruke ,eller true med bruk av, atomvåpen mot land som er tilsluttet ikkespredningsavtalen (NPT), som gjennom medlemskap i avtalen har frasagt seg alle ambisjoner om å anskaffe kjernevåpen. USA reserverer seg likevel til å bruke kjernevåpen mot land som allerede har kjernevåpen, samt land som står utenfor NPT, i tilfeller hvor USA eller landets allierte er utsatt for et væpnet angrep. Dette vil likevel bare overveies i ekstreme situasjoner.

Allerede før han ble valgt til USAs president i 2008, hadde Obama presentert en 14-punkts plan for å redusere den globale trusselen fra kjernevåpen. I en tale hold i Praha i april 2009, gjentok han sin visjon om en atomvåpenfri verden, men la samtidig til at dette ikke nødvendigvis ville kunne oppnås i hans levetid. Derimot lovet Obama å ta konkrete skritt for å redusere antallet kjernevåpen i verden, og for å redusere deres rolle i amerikanske forsvarsstrategier.

På høsten 2009 ledet Obama personlig et møte i FNs Sikkerhetsråd der majoriteten av verdens atomstater også var til stede. Møtet omhandlet ikke-spredning av kjernevåpen, men gikk også inn på reduksjoner i eksisterende lagre av kjernevåpen. USA og Russland ble deretter enige om å utvide START-avtalen frem til en ny nedrustningsavtale kunne bli fremforhandlet. Denne nye avtalen (”New START”) ble deretter underskrevet av Russlands presidentene Medvedev og Obama i april 2010. I følge New START-avtalen, skal USA og Russland redusere sine antall utplasserte atomstridshoder med ytterligere en tredjedel, ned til maksimalt 1550 stridshoder hver. Avtalen har siden blitt ratifisert av begge land. Mens Russland på sin side rask implementerte avtalen, presenterte USA på sin side planer om reduksjoner først for 2018.

Atomvåpnenes rolle i USAs sikkerhetsstrategi i dag fremkommer av landets Nuclear Posture Review (NPR) fra 2018. Dette dokumentet dikterer at USA kun skal ha muligheten til å anvende atomvåpen i ekstreme tilfeller for å forsvare landet og dets alliertes vitale interesser. «Ekstreme tilfeller» anses å inkludere betydelige ikke-atomvåpen strategiske angrep mot USA, en alliert eller mot en partners sivilbefolkning eller infrastruktur, angrep mot USAs atomstyrker, deres kommando-og kontroll- eller advarsels-og vurderingskapabiliteter. NPR inneholder fremdeles en forsikring om at USA ikke vil benytte atomvåpen mot ikke-atomvåpenstater som er part til ikkespredningsavtalen og følger sine forpliktelser under denne. Allikevel forbeholder USA seg retten til å gjøre justeringer I denne forsikringen dersom det kreves i henhold til ikke-nukleære strategiske angrepsteknologier og den amerikanske evnen til å svare på en slik trussel.

Under Trump-administrasjonen har USA trukket seg ut av INF-avtalen og skrotet Iran-avtalen, hvilket har vekket stor internasjonal uro. I august 2019 falt den bilaterale INF-avtalen mellom USA og Russland fra 1987 ettersom USA anklaget Russland for å ha brutt avtalen i 2014 ved produksjon og testing av en ulovlig kryssermissil. Iran-avtalen, fremforhandlet i 2015, gav USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU innsyn i Irans atomvåpenprogram i bytte mot at sanksjoner mot Iran ble opphevet. Den 8. mai 2018 trakk imidlertid President Trump USA ut av avtalen hvilket han anså å være dårlig.

Kilder og mer informasjon

Nuclear Notebook: United States nuclear weapons, 2021, Hans M. Kristensen og Matt Korda
Nuclear Weapons, Who Has What at a Glance, Arms Control Association
The United States’ Nuclear Testing Programme, CTBTO
The New START Treaty: Central Limits and Key Provisions, Congressional Research Service