Nord-Korea

Etter at Korea-krigen ble avsluttet i 1953 begynte det nord-koreanske lederskapet å utforske mulighetene for å utvikle atomvåpen. Byggingen av en liten 20 MW reaktor som produserer plutonium ble påbegynt i Yongbyon i 1964. Reaktoren var i drift mellom 1986 og 1994. Nord-Koreas aktiviteter på atomvåpenfeltet gikk ikke ubemerket hen internasjonalt. Alle atomvåpen ble trukket tilbake fra Sør-Korea i 1991, og Nord-og Sør-Korea signerte da en gjensidig avtale om ikke-aggresjon og en erklæring om at den koreanske halvøya skulle forbli fri for atomvåpen. Nord-Korea ble også part i ikkespredningsavtalen i 1985, og underskrev i tillegg ”safeguards”-avtalen i 1992 som tillot inspeksjoner fra det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Det tok imidlertid kort tid før IAEAs inspektører fant indikatorer på at Nord-Korea gjorde forberedelser til å produsere kjernefysiske sprengladninger. I et forsøk på å forhindre dette lovet USA landet lettvannsreaktorer og oljeleveranser i bytte mot at plutoniumsproduksjonen ble stanset. Spenningen mellom USA og Nord-Korea økte da USAs tidligere president George W. Bush plasserte Nord-Korea i sin berømte “axis of evil” (ondskapens akse). Oljeleveranser ble holdt tilbake, lettvannsreaktorene ble aldri bygget og de diplomatiske båndene mellom landene brøt sammen. Konsekvensen av dette ble at Nord-Korea trakk seg ut av NPT og nektet IAEA adgang til landets atomanlegg. I tillegg ble reaktoren i Yongbyon gjenåpnet fra 2003-2007.

I 2005 erklærte Nord-Korea at landet hadde utviklet sitt første atomvåpen, og i 2006 ble landets første prøvesprengning gjennomført. Prøvesprengningen ledet til de såkalte ”sekspartssamtalene” (Six Party Talks). Dette var forhandlingssamtaler mellom Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, Japan, Russland og USA. Samtalene resulterte i avtaler om at Nord-Korea skulle avslutte sine kjernefysiske aktiviteter og åpne opp for internasjonale inspektører. Til gjengjeld skulle Nord-Korea motta pengestøtte, energileveranser og sikkerhetsgarantier. Nord-Korea forlot derimot sekspartssamtalene i april 2009 etter at USA fordømte Nord-Koreas prøveoppskytning av ballistiske missiler. Kort tid etter dette (2010) startet Nord-Korea opp en reaktor for å produsere høyanriket uran i Yongbyon.

Nord-Koreas gjennomføring av to nye prøvesprengninger i 2012, hvilket indikerte landets urokkelige ønske om å holde fast ved sitt atomvåpenprogram, utløste en regional krise i 2013 med påfølgende FN-sanksjoner. Etter at Nord-Koreanske ledere dette året erklærte at de befant seg i en «krigstilstand» med Sør-Korea ble driften av plutoniumsreaktoren i Yongbyon ble gjenopptatt (2015).

Atomvåpensituasjonen i dag

Det antas at Nord-Korea i dag (2022) har 20 atomstridshoder i sitt arsenal, og nok spaltbart materiale til å produsere 30-60 atomvåpen. Det er mulig at landet i løpet av 2019 vil ha utviklet 100 atomvåpen. Nord-Korea var part til ikkespredningsavtalen (NPT) frem til 2003, men trakk seg da fra avtalen og anses etter denne å være en de facto atomvåpenstat, ikke en legitim atomvåpenstat.

Leveringsmidler for atomvåpen

Nord-Korea har et aktivt program for produksjon av ulike typer missiler. Noen av disse har de solgt til Iran og andre land. Det har lenge vært usikkert hvorvidt Nord-Korea har hatt teknologien til å forminske sine atomstridshoder slik at de kan leveres av disse missilene. USA antar at landet har i løpet av 2017-2018 fikk denne teknologien, og har gjennomført slik forminskning. Nord-Korea har ulike missiler (2018):

• Kort-og mellomdistanse missiler:

  • KN-02 (Toska): er et kort-distanse missil med en antatt rekkevidde på 120-170 km.
  • Hwasong-5: er et kort-distanse ballistisk missil med en antatt rekkevidde på 300 km.
  • Hwasong-6: er et kort-distanse ballistisk missil med en estimert rekkevidde på 300 km.
  • Hwasong-7: er et kort-distanse ballistisk missil med en estimert rekkevidde på 700-1000 km.
  • KN-15 (Pukkusong 2): er et to-stegs ballistisk missil med fast brensel og en estimert rekkevidde på 1200-2000 km. Denne ble testet 11. februar 2017. Dette var Nord-Koreas første test av et mellomdistansemissil.
  • No-Dong-1: er en mellomdistanse ballistisk missil med en rekkevidde på 1200-1500 km.
  • KN-18: er et scud-missil med et stridshode som selv kan spore gitte mål. Dette ble først testet 28. mai 2017 og har en estimert rekkevidde på over 450 km.
  • Masudan BM-25 (Hwasong-10): er et mellomdistanse ballistisk missil med en antatt rekkevidde på 2500-4000 km. Den har blitt testet seks ganger. Siste test fant sted juni 2016.
  • Hwasong-12: er en ny mellomdistanse ballistisk missil med en estimert rekkevidde på 4500 km. Missilet ble sist testet 14. mai 2017.

• Interkontinentale missiler:

  • KN-08 (Hwasong-13): er et interkontinentalt ballistisk missil under utvikling med en estimert rekkevidde på 5500-11 500 km. Gitt at dette leveringssystemet ikke er testet er disse estimatene svært spekulative.
  • KN-14 (Hwasong-13, KN-08 Mod 2): er et interkontinentalt ballistisk missil under utvikling med en estimert rekkevidde på 8000-10 000 km. Gitt at dette leveringssystemet ikke er testet er disse estimatene svært spekulative.
  • Hwasong-14: er et to-stegs interkontinentalt ballistisk missil med flytende brensel. Missilet ble testet to ganger i 2017 hvilket indikerte en rekkevidde på 6700-10 400 km.
  • Hwasong-15: er et to-stegs interkontinentalt ballistisk missil med flytende brensel som ble testet i 2017 med en rekkevidde på 13 000 km. Bilder av missilet indikerer at det kan levere en 1000 kg ladning hvor som helst i USA, og at det kan påmonteres lokkeduer på denne.
  • Taepodong-2: det antas at dette interkontinentale ballistiske missilet kan nå USA, men tester har ikke vært vellykkede.

Nord-Korea utvikler også et ballistisk missil som kan leveres fra ubåter (SLBM) ved navn KN-11 (Plukuksong-1/Polaris-1). Missilet har en estimert rekkevidde på 1200 km og ble først testet i 2014. Den siste testen av KN-11 ble gjennomført i 2016, og det antas at missilet vil være operasjonelt i 2020. Aktivitet ved det Nord-Koreanske verftet Sinpo etter 2014 indikerer at landet kanskje benytter en eksperimentell SINPO-klasse ubåt for å teste sine SLBMer.

Nord-Korea har også utviklet Space-Launched Vehicles (SLVer). Dette er raketter som gjør det mulig å frakte ulike objekter som satellitter, men muligens også atomstridshoder, ut i verdensrommet. Nord-Koreas SLV er et tre-stadiesystem med flytende brensel, trolig basert på Taepodong 2. I februar 2012 testet landet dette leveringsmiddelet, men SLVen eksploderte kort tid etter oppskytning. Senere samme år uttalte Nord-Korea at landet hadde klart å skyte opp en satellitt i rommet ved bruk av Unha-raketten. Dette ble gjentatt i 2016.

Beholdning av spaltbare materialer

Grunnet hemmelighold vet man svært lite om Nord-Koreas beholdning av spaltbare materialer. Det antas imidlertid at landet har en beholdning på 20-40 kg med plutonium og 250-300 kg av høyanriket uran. Videre antas det at landet årlig produser nok fissilt materiale til å fremstille 6-7 atomvåpen.

Eksperter antar at Nord-Korea i sine prøvesprengninger i 2006 og 2009 mest sannsynlig brukte plutonium. I 2013 annonserte Nord-Korea at landet igjen skulle starte opp sin Yongbyon 5MWe-reaktor for plutoniumsproduksjon etter å ha demontert denne etter sekspartssamtalene i 2007. Reaktoren har vært i drift siden 2015 og kan produsere seks kg med plutonium til våpen hvert år. Satellittbilder tatt av området tatt i 2016, 2017 og 2018 bekrefter økt aktivitet. Selv om Nord-Korea har konstruert en gassentrifuge er det usikkert hvorvidt denne produserer høyanriket uran som kan brukes til atomvåpen. I 2010 startet Nord-Korea opp en reaktor i Yongbyon som inneholder ca. 2000 gassentrifuger som landet hevder skal produsere lavanriket plutonium som ikke kan anvendes til atomvåpen, men som skal brukes til å konstruere en lettvannreaktor. Denne reaktoren forventes å kunne produsere 40 kg med høyanriket uran i året, hvilket er nok til å fremstille to atomvåpen.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Etter endringer gjort i 2013 beskriver nå Nord-Koreas grunnlov landet som en «nuclear state and an unchallengeable military power», altså som en atomvåpenstat med en millitærmakt som ikke kan utfordres. Dette understreker viktigheten av atomvåpen i landets sikkerhetsstrategi.

Over lang tid har spørsmålet om hvorfor Nord-Korea ønsker å ha atomvåpen blitt debattert. I følge Klingner handlet debatten opprinnelig om hvorfor landet i det hele tatt utviklet atomvåpen. Altså hvorvidt hensikten med dette var å øke sine militære kapabiliteter, eller om hensikten var å bruke dette som et forhandlingskort for å oppnå økonomiske og diplomatiske fordeler. I dag mener enkelte at Nord-Korea kun har atomvåpen for å avskrekke USA, mens andre mener at hovedhensikten med landets atomvåpenarsenal er å tvinge frem en forening av Nord-og Sør-Korea.

Amerikansk etterretning har lenge vurdert det slik at Nord-Koreas atomvåpen har til hensikt å avskrekke andre stater, skaffe landet diplomatisk tvangsmakt og internasjonal prestisje. For Nord-Korea selv gir det mening å ha en beholdning med atomvåpen fordi det innebærer at flere av landets utenrikspolitiske mål oppfylles. For det første ivaretar det regimets overlevelse ved å avskrekke andre stater fra å angripe landet. For det andre er det en kilde til nasjonal stolthet ettersom landet på dette feltet kan måle seg med en stormakt som USA. For det tredje gir det regimet legitimitet innad i landet, samt oppmerksomhet utad. For det fjerde gir det Nord-Korea enorm militær makt på et strategisk nivå samt stor kapasitet til å utøve diplomatisk tvang for å oppnå goder. Sist men ikke minst, svekker det alliansen mellom USA og Sør-Korea ettersom en slik allianse nå innebærer en større risiko for USA.

I 2016 erklærte Nord-Korea å ha en ikke-førstebruksdoktrine i tilfeller der landets suverenitet ikke er truet. Samtidig gav ledere utrykk for at Nord-Korea vil oppfylle sine forpliktelser i henhold til ikke-spredning og arbeide for en verden fri for atomvåpen. Denne doktrinen ble gjentatt i 2018 av Kim Jong Un. Gitt at Nord-Korea vanligvis ikke beskriver sine atomvåpenaktiviteter entydig er det imidlertid uklart til hvilken grad landet vil følge denne doktrinen.

Nord-Koreas ledere har en svært aggressiv og tvetydig retorikk. På den ene siden understreker de ofte at atomvåpen skal virke avskrekkende på Sør-Korea og USA, men landets ledere sier samtidig at de ønsker at den koreanske halvøya skal være atomvåpenfri. Etter utveksling av aggressiv retorikk og trusler om atomvåpenbruk mellom USAs president Trump og Kim Jong Un møttes de to statslederne til et historisk møte i Singapore juni 2018. Der signerte de blant annet en felles uttalelse der de understreket at arbeidet for gjensidig fred og en atomvåpenfri koreansk halvøy vil fortsette. I desember 2019 er imidlertid relasjonene igjen forverret. Gjensidige trusler om atomvåpenbruk og aggressiv retorikk preger relasjonen mellom landene og Kim Jong Un har gjenopptatt testingen av ballistiske missiler.

Kilder og mer informasjon

Nuclear Notebook: North Korean Nuclear Weapons, 2021, Hans M. Kristensen og Matt Korda
Nuclear Testing 1945 – Today, CTBTO
Assessment of the Singapore Summit, Center for Strategic and International Studies, 12 juni 2018