Konsekvensene

I følge den hippokratiske legeeden lover hver lege å tjene sine medmennesker og redde de liv som kan spares. At leger verden over engasjerer seg i kampen for å avskaffe atomvåpen er derfor logisk og naturlig. Verdens helseorganisasjon WHO uttrykte i 1983 at atomvåpen utgjør den største umiddelbare trusselen mot menneskelig helse og overlevelse.

En atomvåpeneksplosjon kan forårsake skader på mennesker på ulike måter. En atomvåpeneksplosjon ødelegger sykehus og dreper helsepersonell, hvilket gjør det svært vanskelig å hjelpe dem som overlever. I Hiroshima ble omtrent 70 000 mennesker umiddelbart drept av atombomben og like mange døde i de påfølgende månedene. Det totale antallet innbyggere i Hiroshima på denne tiden skal ha vært ca. 350 000, hvilket betyr at ca 40 % av befolkningen døde umiddelbart, eller kort tid etter, bombingen.

I Nagasaki drepte atombomben over  70 000 mennesker (ikke medregnet dem som senere døde av kreft) og skadet enda flere. Når man omtaler de medisinske konsekvensene av en atomvåpenkrig er det viktig å huske at bomben ”Little Boy”, som eksploderte over Hiroshima, hadde en sprengkraft på 15 kilotonn og ”Fat Man”, som eksploderte over Nagasaki, hadde en sprengkraft på 21 kilotonn. De atomvåpnene som finnes i dag er ofte er langt mer kraftige. Enkelte av dagens over 16 000 atomvåpen er 100 ganger sterkere enn bombene som falt over Hiroshima og Nagasaki. Én britisk Tridentubåt har atomvåpen ombord med en samlet sprengstyrke på 24 megatonn, altså med 1000 ganger mer kraft enn bombene som ble sluppet over Japan i 1945.

En atombombe avgir kolossale mengder energi på svært kort tid. Omkring 35 prosent av energien frigjøres i form av lys og varme, 50 prosent i form av trykk og 15 prosent i form av radioaktiv (ioniserende) stråling. De ulike energiutslippene har voldsomme skadevirkninger og kombinasjonen av dem gjør atombomben enda mer destruktiv.

Lys- og varmestråling

Når et atomvåpen eksploderer ses først et intenst lysglimt, som fra en gigantisk blits. Det intense lyset varer i flere sekunder avhengig av bombens sprengkraft. Det kan gi forbigående blindhet eller varige skader på netthinnen for dem som ser rett mot ildkulen.

Samtidig kommer en intens varmestråling som sprer seg med lysets hastighet ut fra bombens sentrum der temperaturen er som inne i solen, altså på flere hundre tusen grader Celcius. Varmestrålingen avtar med avstand, men smelter og antenner alt innenfor en viss radius. Varmen gir forbrenningsskader på ubeskyttet hud. De direkte brannskadene kalles ofte glimtforbrenninger (”flash burns”). 90 prosent av alle brannskader i Hiroshima var slike glimtforbrenninger. Fordi den termiske strålingen er rettlinjet kan man skjermes for denne inni bygninger og av klær.

En viktig effekt av varmestrålingen er at den antenner branner som flyter sammen til ildstormer som dreper et stort antall mennesker i et inferno av ild. Av dem som overlever vil mange få såkalte ”flame burns”. Brannstormene forbruker oksygen og mennesker i tilfluktsrom risikerer følgelig å bli kvalt.

I Hiroshima var forbrenninger den største dødsårsaken blant dem som overlevde selve eksplosjonen, men som så døde i timene og dagene etterpå

Trykkbølgen

Temperaturøkningen skaper et enormt overtrykk som brer seg raskere enn lydens hastighet. Trykkbølgen knuser bygninger, og mennesker begraves og brennes levende. I tillegg skades mange av flygende gjenstander, særlig glass fra sprengte vinduer.

Mennesker er relativt motstandsdyktige mot trykkendringer, men i nærheten av sprengningspunktet vil overtrykket knuse og skader indre organer. Den mest skadelige effekten av trykkbølgen er at mennesker omkommer i sammenraste og brennende bygninger.

Vind

Trykk og varme skaper luftbevegelser som ved detonasjonsstedet er av tornados styrke. Vindene gir næring til brannene, og medfører at folk skades av flygende gjenstander. Dette resulterer i brudd, sår, indre og ytre blødninger. En rekke av disse skadene medfører øyeblikkelig eller påfølgende død. I Hiroshima hadde ca. 70 % av de umiddelbart overlevende slike skader.

Etter kort tid suges luften tilbake av undertrykket rundt ildkulen. Disse vindene tar med seg store mengder støv og partikler opp i luften. En sopp-lignende sky dannes. Partiklene adsorberer radioaktive isotoper og gir opphav til radioaktivt nedfall.

Radioaktiv stråling

Omkring 15 prosent av energien ved en atombombesprengning frigjøres som radioaktiv (ioniserende) stråling. En tredel av dette er gamma- og nøytronstråling (initialstråling) direkte fra ildkulen og resten etterfølgende stråling fra de flere hundre radioaktive isotopene som dannes ved eksplosjonen. Disse har en halveringstid som varierer fra sekunder til mange tusen år.

Mennesker kan skades av den umiddelbare gamma- og nøytronstrålingen fra bomben (initialstrålingen), samt av det radioaktive nedfallet som avgir stråling i nærområdene og lenger borte over lang tid. Det er kroppens celler som skades av strålingen. Om man utsettes for en dødelig dose stråling kan døden inntreffe umiddelbart eller innen noen måneder.

Strålingsskader kan også utvikles til kreft dersom kroppens celler ikke har tid til å reparere seg selv eller gjør feilaktige reparasjoner. Blodkreft (leukemi) kan utvikles etter få år, mens krefttumorer i indre organer viser seg etter enda lengre tid.

Hos gravide kvinner kan fosteret skades av strålingen, noe som kan føre til abort eller misdannelser. Det eksisterer stor uro for at strålingen også kan skade arvemassen og gjennom det påvirke kommende generasjoner.

Lenge etter en atomvåpeneksplosjon blir radioaktivitet spredt i områder rundt eksplosjonen og, avhengig av vær og vind, også langt fra eksplosjonsstedet. Dette kalles radioaktivt nedfall. Mennesker kan påvirkes av nedfallet direkte gjennom å bli truffet av fint radioaktivt støv som regner ned. De kan også få i seg radioaktive partikler gjennom å drikke melk fra kuer som har beitet forurenset gress eller å spise vekster og dyr som har fått i seg radioaktivitet fra nedfallet.

Strålingsskader

Når en kroppscelle bestråles blir energien som finnes i strålingen overført til cellen. Radioaktiv stråling forårsaker skader på DNAet, det genetiske materialet i levende celler. En celle kan til en viss grad reparere slike skader, spesielt dersom skadene ikke er så store. Men også feilaktige reparasjoner kan skje, noe som kan lede til kreft. Ettersom kreftutvikling vanligvis skjer i løpet av mange celledelinger kan det gå mange tiår før kreftutviklingen blir synlig.

Ved høye stråledoser dør cellen. I organer med normalt høy celledeling klarer ikke kroppen å erstatte de ødelagte cellene raskt nok, og vevet slutter å fungere. Dette kan være dødelig.

Jo høyere stråledose, jo tidligere kommer det sykdomstegn. Ved en liten stråledose opplever mange kvalme og tretthet. Ved mer omfattende stråledoser, opptrer tre sykdomsbilder hos mennesker:

Det første sykdomsbildet skyldes skade på kroppens bloddannende organ: beinmargen. Her produseres røde og hvite blodlegemer, samt blodplatene som er viktige for blodets evne til å levre seg og stanse blødning. De hvite blodlegemene deltar i kroppens forsvar mot bakterier. Ved en middels stråledose skades beinmargen med økt blødningstendenes og nedsatt infeksjonsforsvar som følger. Personen opplever gjerne kvalme, hud- og tarmblødning samt infeksjonstegn. Med adekvat og omfattende medisinsk hjelp kan pasienten overleve, men uten slik behandling vil mange dø.

Ved en høyere stråledose kommer symptomer fra magesekk og tarmer, i form av kvalme og brekninger, blodig diaré, uttørking og feber. Den strålesyke har stor risiko for å dø i løpet av 1-2 uker.

Det tredje sykdomsbildet opptrer ved svært høye stråledoser, og preges av strålepåvirkning av hjernen med hodeverk, tretthet, apati, koma og sjokktilstand. Tilstanden medfører død i løpet av timer eller få dager.

Hvordan graderes stråling?

Fordi ulike typer stråling (alfa, beta og gamma) har ulik biologisk effekt bruker man i medisinsk sammenheng som oftest enheten Sievert som mål på strålingens biologiske effekt.

Sievert er en stor enhet (1 Sv kan gi akutt stråleskade) og derfor er det vanlig å angi stråledosen i millisievert: 1 mSv = 0,001 Sv. Når man angir stråledoser mener man vanligvis helkroppsdose, altså at hele kroppen utsettes for bestråling. En dødelig helkroppsdose for mennesker ligger i området 3-5 Sv.

Brannskader

Behandling av brannskader er blant de mest ressurskrevende behandlinger som finnes. Å behandle brannskadde mennesker utgjør derfor en stor utfordring for helsevesenet etter en atomvåpeneksplosjon.

Antallet behandlingsplasser for alvorlig brannskadete er ikke mange. I Norge kan man til enhver tid behandle 8-10 alvorlig brannskadde på Haukeland sykehus i Bergen, og i hele Europa kanskje noen hundre tilfeller. Og dette er tall for en normalsituasjon, når verken sykehus eller personell er slått ut av atomvåpeneksplosjoner.

I Nagasaki beregnes det at 95 prosent av de totalt 25 000 skadde hadde brannskader. Det er ikke vanskelig å forstå at de tilgjengelige brannskadeplassene på sykehusene ikke vil rekke langt. Man kan heller ikke regne med at det etter en atombombeeksplosjon vil være transportkapasitet for å frakte alvorlig skadde til andre land.

Kreft

Risikoen for å utvikle kreft er høyere hos dem som overlever en atombombeeksplosjon enn hos andre. Den økte risikoen omfatter en lang rekke krefttyper, inkludert leukemi (blodkreft). Risikoen for leukemi er størst blant unge personer.

Studier av de overlevende etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki viser at den økte kreftrisikoen er livslang. Det tok imidlertid flere år før denne effekten ble synlig. Først så man en forbigående økning i leukemitilfeller, senere har man sett en høyere forekomst av de fleste kreftformer enn det som er vanlig blant andre.

Beregninger viser at radioaktivt nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet vil medføre 600 000 ekstra krefttilfeller i verden fram til år 2100.

Reproduksjon og fosterskader

Både i områdene der det er gjennomført prøvespregninger og i Hiroshima og Nagasaki har man observert et økt antall fosterskader. På samme måte som at cellevev i hurtig vekst er spesielt følsomt for stråling er også fosteret svært sårbart. Strålingseksponering av fostre har vist seg å øke risikoen for kreftutvikling i barnealderen. Man har også sett en økt forekomst av hjerneskader blant nyfødte som i fosterlivet ble utsatt for radioaktiv stråling da bombene falt over Hiroshima og Nagasaki.

Forskning på dyr har vist at radioaktiv stråling kan gi opphav til arvelige misdannelser. Man har ikke kunnet bekrefte at det samme skjer hos mennesker. Det kan ha å gjøre med at mange slike genetiske endringer arves recessivt, det vil si at bare når begge foreldrene har samme genforandring fører dette til sykdom hos barnet. Slike genetiske endringer er vanskelige å påvise i befolkningsstudier, og effekten av disse vil ofte først vise seg i senere generasjoner.

Barn av Hiroshima og Nagasaki

I Japan kalles de pika-barn, hvilket betyr ”barn av blitsen” eller ”barn av lysskinnet”. Dette er barna som ennå lå i magen i august 1945 da Hiroshima og Nagasaki ble truffet av amerikanske atombomber. Studier har vist en tydelig økning i antallet utviklingshemmede barn av mødre som da ble utsatt for radioaktiv stråling. Blant 1600 barn av slike kvinner ble det funnet 25 tilfeller av utviklingshemning, sammenliknet med 5 i en vanlig befolkningsgruppe.

Allerede tiåret etter atombombingene hadde forskere påvist hjerneskader og mental retardasjon blant barn født av mødre som befant seg inntil to kilometer fra eksplosjonen. Senere har man funnet en tydelig sammenheng mellom stadiet av fosterutvikling og alvorlighetsgraden av hjerneskadene. Når fosteret er mellom 8 og 15 uker er det aller mest sårbart for stråling og kan utvikle de mest alvorlige hjerneskadene, som an- eller microcephali (manglende eller liten hjerne).

Forskere ved Health Science Center of Texas University påpeker at det ikke nødvendigvis bare er strålingen som forklarer utviklingshemming. Også andre forhold kan bidra. For eksempel mistet flere av de gravide kvinnene bevisstheten som følge av trykkbølgen og mange ble truffet av flygende gjenstander. Underernæring og infeksjoner, samt betydelig stress kan også ha spilt en rolle.

Pika-barna, idag voksne personer, har har ofte hatt det vanskelig i det japanske samfunnet. De minner omgivelsene på de uhyggelige hendelsene på slutten av 2. verdenskrig som det moderne Japan ikke vil tenke på hver dag. Mange av dem har blitt plasserte på ulike institusjoner og de har hatt vanskelig for å få seg en utdanning og jobb.

Helsehjelp etter en atombombe

Vi regner med at det finnes leger og sykehus tilgjengelige når vi blir syke. Men hva skjer hvis en atombombeeksplosjon har ødelagt alle sykehus og legevaktsentraler, alle veier er stengte, alt elektronisk utstyr er slått ut og hundretusener av mennesker trenger helsehjelp? Hva hender når et hundretalls eller tusentalls leger, sykepleiere og annet helsepersonell er drept, eller skadet så mye at de ikke kan hjelpe andre?

Da atombomben falt over Hiroshima den 6. august 1945 fantes det omkring 150 leger i byen. Av disse døde 65 av eksplosjonen og nesten alle de andre kom alvorlig til skade. På det største Røde Kors sykehuset var seks leger og 10 sykepleiere i stand til å arbeide, og bare én av disse var helt uskadd: doktor Sasaki.

Skadde, blødende, forbrente, sjokkerte, gråtende, skrikende eller apatiske tumlet mengder av mennesker inn på sykehuset. Minst 10 000 personer søkte hjelp ved dette sykehuset. Dr Sasaki hadde ingen muligheter til å redde mennesker fra døden som følge av væsketap og infeksjoner. Snart begynte pasientene også å utvikle andre symptomer: ukontrollerbare blødninger, organsvikt, håravfall og infeksjoner. Dette var tegn på en hittil ukjent tilstand: strålesykdom. Legene hadde ingen ting å stille opp med.

Rottene og kakerlakkenes verden

Det sies ofte at de eneste som vil overleve en fullskala atomvåpenkrig er kakerlakker og rotter. Det er kanskje ikke helt sant, men mange skadedyr har faktisk større muligheter for å overleve enn oss mennesker.

En atomkrig kommer til å gi overlevende mennesker store utfordringer. Matlagrene vil ikke være tilstrekkelige, vannet vil kunne bli forurenset, renovasjon og hygieniske forhold vil fort bli forferdelige.

Insekter og mikroorganismer vil derimot få gode forhold. De overlevende vil være sterkt utsatt for smittsomme sykdommer, med utbrudd av epidemier til følge. I tillegg vil det være en mangel på mat og rent vann.

De normale samfunnsfunksjonene vil være satt ut av spill. Lovløshet og desperasjon vil kunne føre til vold, plyndring og kaos. Mange mennesker vil forsøke å flykte fra de verst rammede områdene, mens andre grupper vil forsøke å beskytte sine eiendommer.

I tillegg vil en slik katastrofe ha omfattende psykologiske følger blant de overlevende. Som Carl Sagan sa: «Det er ikke mulig å vinne en atomkrig, for ettervirkningene ville være så forferdelige at de overlevende ville misunne de døde».

Kilder og mer informasjon

Förebygga är enda medicinen, Svenska Läkare mot Kärnvapen
Unspeakable Suffering – Humanitarian Impact of Nuclear Weapons, Reaching Critical Will
The Effect of Nuclear Weapons on Human Health, International Committee of the Red Cross, ICRC
Nuclear Weapons a Threat to Humanity, International Committee of the Red Cross, ICRC
The Hiroshima Disaster – A Doctor’s Account, International Committee of the Red Cross, ICRC
Exempel på stråldoser, Strålsäkerhetscentralen, STUK
The Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, Total Casualties, Atomicarchive.com
Children of the Atomic Bomb – An American Physician’s Memoir of Nagasaki, Hiroshima, and the Marshall Islands, James N. Yamazaki och Louis B. Fleming