Overlevende av atombomben

Atomic Bomb Casualty Commission (ABCC) ble dannet i 1947 av det amerikanske vitenskapsakademiet i samarbeid med det japanske helseministeriet for å studere de medisinske konsekvensene av atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki. ABCC ble i 1975 omgjort til en stiftelse, Radiation Effects Research Foundation (RERF), for å fortsette oppfølgningen av overlevende.

Den såkalte Life Span Study (LSS) inkluderte 120 000 personer som overlevde atombombene og var i live ved folketellingen i 1950. Samtlige av disse personene ble nøye intervjuet om hvor de befant seg under og etter atombombesprengningene for å gjøre en individuell beregning av hvor stor stråledose hver enkelt person hadde fått. Disse hibakushaene er så blitt fulgt opp over tid gjennom blant annet dødsårsaksregisteret og kreftregisteret.

I den siste rapporten (nummer 14 i rekken) har man sett på dødsårsakene til hibakusha mellom 1950 og 2003 og sammenliknet resultatene med en alternativ gruppe mest mulig lik hibakusha-gruppen. Studien omfatter vel 86 000 av de 120 000 personene som opprinnelig inngikk i Life Span Study.

Ved oppfølgningstidens slutt levde fortsatt 42 % av dem som var med i starten av studiet. Risikoen for de fleste krefttypene var høyere blant overleverne enn i normalbefolkningen og økte proporsjonalt med den beregnede strålingsdosen. Det samme fant man for total dødelighet. Den økte risikoen ved stråling syntes å vedvare hele livet.

I den samlede overlevergruppen kunne likevel bare 5 prosent av de totalt 11 000 dødsfallene av kreft tilskrives radioaktiv stråling fra atombombene. Blant dem med høyest beregnet stråledose (over 2 Gray) var imidlertid risikoøkningen så stor at mer enn halvparten av krefttilfellene kunne tilskrives strålingen. Risikoen for å få kreft innen 70 års alder var betydelig større for dem som var 10 år i 1945 sammenliknet med dem som var 40 år gamle da bombene ble sprengt.

I tillegg til disse krefttilfellene døde 700 personer av sykdom i de bloddannende organene, hvorav 300 tilfeller var leukemi (blodkreft). Også her fant man at risikoøkningen var større jo større den beregnede stråledosen i 1945 var. Nettopp leukemi var den kreftformen som først ble knyttet til radioaktiv bestråling. Allerede i 1952 fant man en økt forekomst av leukemi blant overlevende, og det virker som at risikoen for slik sykdom vedvarte mer enn 50 år etter at atombombene falt. Omtrent 30 prosent av leukemitilfellene antas å skyldes bestråling i 1945.

Både for leukemi og kreft i skjoldbruskkjertelen er risikoen for kreftutvikling størst for dem som var unge på bestrålingstidspunktet. For skjoldbruskkjertelkreft (cancer thyreoidea) er risikoen for kreft faktisk ikke forhøyet for dem som var 20 år eller eldre i 1945, mens den for de yngre har vært høyere gjennom hele oppfølgingsperioden. Blant de unge har man beregnet at 36 prosent av tilfellene med kreft i skjoldbruskkjertelen kan tilskrives bestrålingen i 1945. Da har man ikke inkludert de tidligste tilfellene, ettersom kreftregisteret først ble opprettet i 1958.

Det er ikke bare kreftsykdommer som forekommer hyppigere blant hibakusha. Også hjerte- og karsykdom, blodsykdommer og lungesykdommer er vanligere i denne gruppen. Om dette skyldes radioaktiv bestråling eller andre forhold, er ennå ikke helt avklart.

I 2007 regnet man offisielt med at omkring 250 000 hibakusha var i live, med en gjennomsnittlig alder på nær 75 år. Til tross for at mange er syke, reiser likevel noen hibakusha rundt omkring i verden for å fortelle om sine erfaringer og for å fortelle de unge i dag hvilke konsekvenser atomvåpen kan ha for mennesker.

Livet etter atombomben

Mange av de overlevende etter Hiroshima og Nagasaki døde kort tid etterpå grunnet skader og sykdommer. Mangelen på medisinsk hjelp gjorde at mange som teoretisk sett kunne ha vært reddet, likevel led en smertefull død. Etter noen uker begynte tilsynelatende uskadde personer å dø av mystiske sykdommer. De japanske legene ble ikke informert av amerikanerne om stråleeffektene og hadde lite å stille opp med. De utenlandske medisinske ekspertene som etter hvert kom til områdene var mer interessert i å studere de medisinske konsekvensene enn av å tilby hjelp. Faktisk var dette helt bevisst: USA brukte Hiroshima og Nagasaki som gigantiske eksperimenter for å få kunnskap om de medisinske følgene av radioaktiv stråling. Også de japanske myndighetene viet ofrene lite oppmerksomhet. Først i 2009 ble de gjenværende hibakusha tilkjent full krigserstatning.

Mange led i månedsvis og årevis av skadene de ble påført. Særlig gjaldt dette brannskadeofrene som utviklet groteske arrdannelser. Andre fikk håravfall og ulike hudskader. Mange slet med mangel på energi og psykiske traumer.

I det japanske samfunnet ble hibakusha stigmatisert og forsøkt fryst ut av samfunnet. De hadde storre problemer med å finne seg både arbeid og ektefelle grunnet det som ble kalt ”A-bombesykdommen”. De ble sett på som urene. Mange holdt derfor sin historie skjult. Ikke før noen japanske fiskere ble stråleskadet som følge av amerikanske prøvesprengninger i Stillehavet på 1950-tallet, ble det alminnelig kjent hva hibakusha hadde blitt utsatt for.

Av frykt for ytterligere utestengning fra samfunnet har mange overlevende og deres familier ikke våget å være åpne om sine opplevelser og plager. De har vært tilbakeholdne med å delta i forskningsstudier. Likevel lyktes den amerikanske psykologen og forskeren Robert Jay Lifton tidlig å gjennomføre en større studie av de overlevendes psykiske helse. Han fant at hibakusha hadde hatt vanskelig for å gjenfinne sin identitet og få balanse i livet etter august 1945.

Mange slet med følelser av skam og skyld for at de overlevde, mens mange av deres familiemedlemmer og venner døde. Fortrengning av vonde minner har bidratt til å forsterke disse følelsene.

I senere år anses disse funnene som et uttrykk for posttraumatisk stresssyndrom (PTSD). Ekstreme traumeopplevelser er en spesiell type stress, som kan gi mange ulike symptomer og sykdomstilstander i lang tid etterpå. Angst og depresjon er vanlig, likeså mareritt og påtrengende minner. De groteske opplevelsene mange hibakusha erfarte i timene og dagene etter atombombeeksplosjonene dukker opp igjen som bilder, lukt og lyder. Det er svært forståelig at mange har forsøkt å fortrenge og legge lokk på disse

Setsuko Thurlow

Setsuko var 13 år da atombomben falt over hennes hjemby, Hiroshima. Hun har viet en stor del av livet sitt til kampen mot atomvåpen.

Klokken 8.15 på morgenen den 6. august 1945 befant Setsuko seg på det militære hovedkvarteret som lå i utkanten av Hiroshima, 1,8 kilometer fra atombombens episentrum. Midt under morgensamlingen, der hun sverget troskap til keiseren, så hun plutselig et kraftig lys.

Svävade i luften

Hun husker at hun svevde i luften og så ble alt mørkt. Huset hadde rast sammen og hun falt ned i kjelleren hvor hun ble låst fast av bygningsrestene. Til slutt ble hun frigjort av en mann som hjalp henne ut av bygningen som da var i brann. Mange av vennene hennes døde fastklemte inni huset.

gatene traff hun sjokkskadete mennesker, nakne eller bare i filler, mange med store brannskader, noen med åpne sår hvor innvollene hang ute. Noen gikk med øyeeplene sine i hendene etter at disse var blitt dratt ut grunnet det voldsomme undertrykket som oppsto etter eksplosjonen. Overalt hørte hun rop om hjelp, men hun kunne knapt hjelpe noen. Maktesløsheten var total og livet senere har vært preget av skyldfølelse og spørsmål som det ikke kan gis noen svar på.

Setsuko forteller at mange av dem som overlevde ønsket at de var døde fordi det å overleve var enda vanskeligere.

Kilder og mer informasjon

Hiroshima & Nagasaki – 70 years on, survivors and their families still gravely affected, International Committee of the Red Cross, ICRC
The International Committee of the Red Cross and nuclear weapons: From Hiroshima to the dawn of the 21st century, François Bugnion
Han överlevde atombomben i Hiroshima – och den i Nagasaki, Mats Larsson, Expressen
International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), Nobel Lecture, Beatrice Fihn och Setsuko Thurlow, The Nobel Prize
Atombombernas verkan är inte över, Yukiko Duke, Läkare mot Kärnvapen #160, 2020
ICRC report on the effects of the atomic bomb at Hiroshima, International Review of the Red Cross, 2015