Prøvesprengningsfelt

Australia

I løpet av perioden 1952–1958 gjennomførte Storbritannia 12 tester i Australia; i området til Maralinga-folket i det sørlige Australia, Emu-feltet og på Montebello-øyene.

Frem til 1963 gjennomførte Storbritannia også mindre tester i Maralinga-området for å videreutvikle sikkerheten til landets atomvåpen. Selv om ingen atomeksplosjon skjedde, ble plutonium spredt og radioaktive partikler ble spredt ut i luften.

Testene fikk alvorlige konsekvenser for Australias urbefolkning, og menneskene som jobbet med atomprøvene, som alle ble utsatt for radioaktiv stråling. Mange har vært vitne til forferdelige humanitære konsekvenser som strålesyke, blindhet og kreft. Selv i dag, flere tiår senere, er folk fortsatt berørt. Disse inkluderer spontanaborter, genetiske skader og kreft.

Urbefolkningen ble i lang tid fordrevet fra sine områder, noe som i tillegg til helseplager også forårsaket både psykososiale og kulturelle problemer. Mange har fått permanent men etter prøvene. Først i 2009 fikk innbyggerne flytte tilbake til det meste av området, etter at det var utført sanering og i 2014 fikk de fullt eierskap til området.

Erstatning for overføringene og stråling er utbetalt til en viss grad. Men ikke erstatning for sykdom som kan være forårsaket av radioaktiviteten. Dette gjør at mange føler seg usikre på effektiviteten av dekontaminering.

Mange britiske soldater som jobbet med prøveeksplosjonene i Australia har vitnet om kreft, konene deres har hatt spontanaborter, barn er født med genetiske skader. Den britiske regjeringen har i alle disse årene sagt at det ikke var bevis for at det var på grunn av atomprøvesprengningene og at det ville ta over 60 år før soldatene ble rehabilitert.

Stillehavet

Mellom 1946 og 1996 brukte USA, Storbritannia og Frankrike øyer i Stillehavet som teststeder for sine atomvåpen. Over 250 atomprøvesprengninger har satt livet og helsen til innbyggerne på flere øyer i Stillehavet i fare, ikke bare de som levde under prøveeksplosjonene, men også påfølgende generasjoner.

Mellom 1946 og 1966 utførte USA både atmosfæriske og underjordiske atomeksplosjoner på Marshalløyene, Kiritimati (en atoll i Kiribati-øygruppen) og Johnston-atollen i Stillehavet og over Sør-Atlanteren. Totalt 66 testeksplosjoner på Marshalløyene, med en total eksplosiv kraft på 108 megatonn TNT. Det tilsvarer over 7000 Hiroshima-bomber. Det ble gjort 40 prøveeksplosjoner på Kiritimati og Johnstonatollen, samt 3 prøveeksplosjoner i Sør-Atlanterhavet.

Mellom 1975 og 1958 gjennomførte Storbritannia totalt 9 atomprøver på Kiritimati og Malden Island, i den sørlige delen av Stillehavet. Bombene var kraftige og den største var en hydrogenbombe som hadde en eksplosiv kraft på 3 megatonn TNT.

Mellom 1966 og 1996 gjennomførte Frankrike totalt 193 atomprøver på de ubebodde øyene Mururoa og Fangataufa. Ettersom Frankrike ikke hadde gått med på avtalen om delvis teststopp, gjennomførte de testene både over og under bakken.

Radioaktiviteten fra alle prøveeksplosjoner i Stillehavet har fått katastrofale konsekvenser for befolkningen, miljøet og dyrelivet. Prøveeksplosjonene har påvirket marine organismer i havet og tilgang på mat, inkludert fiske. Kvinner har vitnet om spontanaborter, barn født med genetiske feil og døde ved fødselen. Studier har vist en kraftig økning i kreft i skjoldbruskkjertelen i befolkningen på Tahiti. Selv militært personell som deltok i atomeksplosjonene har vitnet om en økning i ulike former for kreft og én av fem var blitt infertil.

Castle Bravo

Atomprøvesprengninger gir opphav til spredning av radioaktivitet, men i tilfeller hvor prøvesprengningene har gått galt, har konsekvensene blitt verre.

1. mars 1954 detonerte USA Castle Bravo-hydrogenbomben. Castle Bravo var det største atomvåpenet som noen gang er testet av USA og hadde en eksplosiv kraft på 15 megatonn. Det er også den største radiologiske ulykken i USA knyttet til testeksplosjoner.

Den uventet store sprengkraften og endrede værforhold førte til at store mengder radioaktivt nedfall spredte seg østover og falt over bebodde øyer. Det radioaktive nedfallet skal ha strukket seg over 11.000 kvadratkilometer unna eksplosjonsstedet.

Beboere i nærliggende Bikini og Enewetak hadde blitt evakuert før prøvesprengningen, men ikke innbyggerne i Rongelap og Rongerik. Beboere i Rongelap har fortalt om hvordan det radioaktive nedfallet falt som en snøstorm over øya og at det til slutt lå et to centimeter tykt lag på bakken. Evakuering skjedde ikke før etter to dager og innbyggerne kom ikke tilbake til øya før i 1957. Øya var ikke ryddet opp og avfallet var ikke ryddet opp.

Beboerne som hadde vært utsatt for det radioaktive nedfallet viste symptomer på alvorlig strålesyke, inkludert oppkast, diaré, kløe og brannskader i hud, øyne og munn. Forbrenningene var omfattende og mange mistet håret i løpet av et par uker på grunn av strålingen.

En japansk fiskebåt kalt «Happy Dragon» kom også i kontakt med det radioaktive nedfallet fra Castle Bravo. Mannskapet så først soppskyen og lyset og ble noen timer senere truffet av sotflak som falt over båten. Flere besetningsmedlemmer samlet sotflakene i poser for å ta med hjem som suvenirer, men før kvelden var alle om bord syke. De 23 personene i mannskapet ble innlagt på sykehus da de kom tilbake til Japan. Én person døde noen måneder senere som følge av strålingen fra det radioaktive nedfallet.

Bételgeuse

I september 1966 detonerte Frankrike et 120-kilotonns TNT-atomvåpen. Bomben ble detonert 600 meter over havet og det var harde vindforhold. Noen timer senere var store deler av Fransk Polynesia, inkludert Tahiti, dekket av radioaktivt nedfall. Etter noen dager når det radioaktive nedfallet Samoa, Cookøyene og Fiji. Historiene fra innbyggerne i området er de samme som fra Rongelap: brannskader, hårtap, magesykdom og unormalt høy forekomst av kreft.

Rainbow Warrior

Protestene mot prøvesprengningene av atomvåpen i Stillehavet har vært mange og har pågått over hele verden. Både ideelle organisasjoner og myndigheter har tatt til orde mot testeksplosjonene som er skadelige for helse og miljø. Et av de mest kjente eksemplene på motstanden er Greenpeace og deres skip Rainbow Warrior.

I mai 1985 evakuerte Rainbow Warrior de 300 øyboerne fra Rongelap til øya Mejato 180 kilometer unna som ikke hadde blitt påvirket av en så stor mengde radioaktivt nedfall.

Et par måneder senere sprengte franske agenter skipet, som lå fortøyd i havnen i Auckland. Skipet var i havn for å ta imot et nytt mannskap og deretter gå ut for å protestere mot de franske prøveeksplosjonene. Rainbow Warrior sank og en av mannskapet døde. Bombingen utløste protester og utløste enda større publisitet mot Frankrikes prøveeksplosjoner.

Fire år senere ble Rainbow Warrior II lansert, som ble delvis finansiert av den franske staten. Med det nye skipet fortsetter Greenpeace sine kampanjer mot testeksplosjonene og reiste rundt på Stillehavsøyene.

I 1995 kunngjorde Frankrike sin intensjon om å gjenoppta driften. Rainbow Warrior returnerte deretter til Mururoa med en internasjonal flotilje av skip. Men skipet blir beslaglagt og mannskapet arrestert. Et år senere, i 1996, slippes skipet og takket være massive protester rundt om i verden, går Frankrike med på å slutte å teste atomvåpen.

Frankrike hadde planer om å fortsette sine atomprøver ved Bikinitollen på 1990-tallet, noe som også førte til omfattende internasjonale protester. Over hele Europa ble fransk vin boikottet og hellet i rennesteinen. Frankrikes president Chirac ble overrasket og sjokkert og bestemte til slutt at testene skulle stoppe.

Atomgrav i Stillehavet

I 1977 begynte USA å rydde opp i radioaktiv jord og aske. Det radioaktive materialet ble dumpet i et krater på Enewetak-atollen i Stillehavet og senere ble krateret innkapslet og ble som en kiste slik at det radioaktive materialet ikke skulle spre seg. I 2019 kom informasjon om at kisten hadde sprukket og risikerte å lekke radioaktivt avfall. Hvis kisten skulle lekke, ville konsekvensene bli katastrofale med forgiftet vann og svekket helse for folk i regionen.

---

Semipalatinsk

Mellom 1949 og 1989 utførte Sovjetunionen nær 500 prøvesprengninger i nærheten av byen Semipalatinsk (nå Semey) i det nordøstlige hjørnet av Kasakhstan. De 456 prøvesprengningene ble utført innenfor et område på 18 300 kvadratkilometer (det såkalte polygonet). Det ble bygget en ny by for formålet: Semipalatnisk-21, senere omdøpt til Kurchatov etter atomfysikeren Igor Vasilievitj Kurchatov som ledet testprogrammet de første årene. Denne lukkede byen hadde ca. 50 000 innbyggere og lå bare 50 km fra området hvor luft- og bakkesprengningene foregikk. Man regner med at 1/2 til 1 million mennesker ble utsatt for radioaktivt nedfall fra prøvesprengningene.

Frem til 1962 ble atombombene sprengt enten i luften (86 prøvesprengninger) eller på bakken (25 sprengninger). Som en følge av prøvestansavtalen i 1963 ble senere tester gjennomført under bakken. Samlet tilsvarte de atmosfæriske sprengningene mer enn 400 Hiroshima-bomber. Det er anslått at fire av disse testene (utført i perioden 1949-1956) sto for mer enn 95 prosent av det radioaktive nedfallet i nærområdet. Fordi det ikke ble foretatt målinger utenfor det definerte test-området vet man ikke nøyaktig hvor langt nedfallet spredte seg, men radioaktivt støv ble ved noen anledninger observert i Altairegionen som i dag er en del av Russland.

Selv fra noen av de underjordiske sprengningene resulterte radioaktiv fjernspredning av støv, men først og fremst medførte disse lokal forurensning av grunnvann. Forsøk på å bruke atomvåpen for såkalte fredelige formål, som å lage innsjøer, endte opp med så stor lokal radioaktiv forurensning at dette måtte gis opp.

Det er enighet om at det først og fremst var den umiddelbare spredningen av radioaktivt materiale i nærområdet som har resultert i skader på mennesker, men man vet lite om sprengningenes helseeffekter utover dette. Prøvesprengningene var militære hemmeligheter, og de sovjetiske myndighetene viet lite oppmerksomhet til eventuelle helseskader som ble påført befolkningen. Bare ved én anledning, før den første hydrogenbomben ble sprengt i 1953, ble deler av lokalbefolkningen evakuert. Først etter at en overflatesprengning i 1956 medførte akutt strålesykdom blant minst 600 innbyggere i byen Ust-Kamenogorsk 400 km unna sprengningsstedet, ble et forskningsinstitutt for strålerelatert sykdom etablert i byen Semipalatinsk under dekknavnet Brucelloselasarett 4.

---

Novaja Semalja

Sovjetunionen testet også atomvåpen ved øya Novaja Semlja i Polhavet. Der ble de største hydrogenbombene detonert, inkludert den såkalte tsarbomben med en eksplosiv kraft tilsvarende 50 megatonn TNT. Sovjetunionen testet totalt 130 atomvåpen i området mellom 1954 og 1990.

Flere av testene skal ha gått feil og det radioaktive nedfallet har hatt en enorm effekt. Atomtestene er den største enkeltårsaken til det radioaktive nedfallet som har påvirket Arktis, inkludert Alaska, deler av Nord-Canada, Barentshavet og de nordlige delene av Norden har vært utsatt for radioaktivt nedfall.

Ved Novaja Zemlja var det et par hundre reindriftsutøvere som ble omplassert. Befolkningen i nærliggende områder av Sibir, som også ble rammet av store nedbørsmengder, ser ikke ut til å ha blitt evakuert.

Radioaktiviteten i de nordiske reinbeiteområdene var høy, mange samer hadde høy grad av radioaktivitet i skjelettet, og reinkjøtt var ikke tillatt å selge.

Atomvåpen ble også testet under jorden og ga opphav til jordskjelv med en styrke på 6,9 på Richters skala og gigantiske jordskred.

---

Nevadaørkenen

I Nevadaørkenen vest i USA ble det gjennomført totalt 928 prøvesprengninger frem til 1992. 100 av testene var atmosfæriske. Så mange som 38 av de underjordiske testene frigjorde radioaktivt materiale som spredte seg utenfor det 3500 kvadratkilometer store testområdet.

En turistattraksjon

I løpet av 1950-årene kunne soppskyer fra atomprøvesprengningene sees fra over 150 kilometer fra prøvestedet. I Las Vegas ble prøvesprengningene en turistattraksjon. Amerikanerne strømmet til Las Vegas for å se de fjerne soppskyene fra hotellbalkongene deres.

Det radioaktive nedfallet fra prøveeksplosjonene har påvirket menneskene i området, men også lenger unna. Vinden brakte det radioaktive nedfallet til blant annet Utah. Radioaktive partikler forurenset mat og luft, noe som igjen har ført til kreft og fødselsskader i befolkningen. Antall tilfeller av kreft økte i området mellom 1950- og 1980-tallet.

Personene som ble berørt av det radioaktive nedfallet kalles «downwinders«. Disse menneskene har måttet betale en høy pris for utviklingen av USAs atomvåpenprogram.

I september 1997 rapporterte forskere ved det amerikanske energidepartementet at stoffet plutonium fra underjordiske kjernefysiske tester på teststedet i Nevada hadde flyttet seg over halvannen kilometer fra eksplosjonsstedet. Oppdagelsen gikk i strid med det Energidepartementet tidligere har sagt om at plutonium bare beveger seg noen få titalls centimeter på hundre år.

At plutonium nå hadde vist seg å bevege seg så raskt under jorden økte frykten for at plutonium skulle synke ned i grunnvannet og dermed true både miljø og helse alvorlig.

Motstand og kritikk

Prøvesprengningsområdet i Nevada har gjennom årene møtt massiv motstand og kritikk fra sivilsamfunnet. Området ligger på land som tilhører urbefolkningen i vestlige Shoshone. Western Shoshone er en etnisk gruppe som har levd i de vestlige delene av USA i hundrevis av år. Landet, spesielt store deler av Nevada-ørkenen som gruppen i dag gjør krav på retten til, er tilskrevet Western Shoshone i den såkalte Ruby Valley-avtalen fra 1863.

---

Xinjiang

Kinas prøvesprengninger ble utført i Xinjiang-provinsen i et område vest for Lop Nor-sjøen. Regionen er hjemsted for rundt 20 millioner mennesker fra en rekke forskjellige etniske grupper, inkludert uigurer, han, kasakhere, hui, kirgisere og mongoler.

Fra 1964 til 1996 gjennomførte Kina 45 kjernefysiske tester, 23 av dem var atmosfæriske og resten var under jorden. Den siste atmosfæriske atomprøvesprengningen var i 1980.

Det er ikke publisert noen rapporter om omfanget av det radioaktive nedfallet i Xinjiang. Men det er noen estimater av nedfallet som spredte seg over Kasakhstan. Ved Medical University of Sapporo, Japan, har forskere forsøkt å beregne intensiteten og omfanget av radioaktivitet. Det er anslått at nesten 200 000 mennesker har dødd av strålesyke og at et mye større antall har lidd av kreft. Det er imidlertid ingen muligheter for å undersøke om dette stemmer.

Det er rapporter fra øyenvitner om aske som falt over landsbyer og byer i Xinjiang etter noen av de kinesiske atomprøvesprengningene. På grunn av vind og nedbør skjedde det også radioaktivt nedfall over Kasakhstan og over det vestlige Mongolia, delvis i områder som allerede var forurenset av de sovjetiske atomprøvene. Det har også vært snakk om nedbør over Tibet.

---

Kilder og mer informasjon

Videos, Nuclear Survivors Forum 2021
Nuclear Testing in Australia, ICAN Australia
Gallery of U.S Nuclear Test, Nuclear Weapon Archive
Marshall Island, Atomic Heritage Foundation
The United States’ Nuclear Testing Programme, CTBTO
1 March 1954 Castle Bravo, CTBTO
France Nuclear Testing Programme, CTBTO
The United Kingdom Nuclear Testing Programme, CTBTO
Health in French Polynesia- The Effects of French Nuclear Testing, International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW) Australia
History of Bikini Atoll, National Cancer Benefits Center
Atomgrav riskerar att läcka radioaktivt avfall i stilla havet, Läkare mot Kärnvapen #156
The Soviet Union Nuclear Testing Programme, CTBTO
USA Videos, Labrats
Nevada Test Site, Atomic Heritage Foundation
Nuclear-Testing ‘Downwinders’ Speak about History and Fear, Sarah Scoles, Scientific American, 27 januar 2022
Nuclear Testing and Native Peoples, Patricia George och Abel Russ, Reimagine
China’s Nuclear Testing Programme, CTBTO
Did China’s Nuclear Tests Kill Thousands and Doom Future Generations?, Zeeya Merali, Scientific American, 1 juli 2009