Politikk
Så lenge stater har atomvåpen som en del av deres militære og politiske strategi, vil det være andre som ønsker å følge etter og skaffe sine egne. Både Blix-kommisjonen og FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon har understreket at nedrustning er nødvendig og hovedmåten for å dempe spredningen av atomvåpen.
Atomvåpen reguleres på en rekke måter gjennom en rekke ulike avtaler. I det internasjonale systemet kan ikke avtaler hindre noen stat i å krenke dem. Men avtaler bidrar til og styrker internasjonale standarder og normer, og stater ønsker generelt å unngå å bryte avtaler.
For regulering av atomvåpen finns det bilaterale nedrustningsavtaler, Ikkespredningsavtalen, to prøvestansavtaler, avtaler om spaltbart materiale, atomvåpenfrie soner, FN-traktaten som forbyr atomvåpen og atomvåpenstatenes egne atomvåpendoktriner.
Den internasjonale nedrustningsdebatten har endret seg gjennom det som er kjent som det humanitære initiativet. Initiativet innebærer at stater fokuserer på de humanitære konsekvensene av atomvåpen, i stedet for på militære spørsmål og tekniske forhold. Humanitære konsekvenser betyr effekter på helse, samfunn og miljø.
Det humanitære initiativet førte til at en avtale som forbyr atomvåpen i 2017 ble fremforhandlet i FN. FN-traktaten som forbyr atomvåpen (TPNW) trådte i kraft 22. januar 2021. Juridisk bindende avtaler som forbyr spesifikke typer våpen, som kjemiske våpen og klaseammunisjon, styrker normen mot bruk av våpenet. Når stater og våpenindustri ikke lenger kan handle med en bestemt type våpen, synker tilbudet markant.