FNs atomvåpenforbud

De ni landene som har atomvåpen investerer enorme summer for å modernisere sine arsenaler. Samtidig er fem av dem med i ikkespredningsavtalen og har dermed forpliktet seg til å ruste ned. Tross dette har de ikke rustet ned i henhold til forpliktelsene sine, og de øvrige fire atomvåpenstatene er ikke tilsluttet noen form for nedrustningsavtale i det hele tatt.

I 2013 arrangerte Norge en konferanse for å diskutere de humanitære konsekvensene ved bruk av atomvåpen. Konferansen tok for seg hva som vil skje dersom et atomvåpen faktisk skulle komme til å bli brukt. 127 land, Røde Kors og flere andre organisasjoner deltok. Forsker etter forsker redegjorde for hva som ville skje om et atomvåpen skulle detoneres ved å ta i bruk ulike beregninger og simuleringer.

Røde Kors og forskerne var enige: om et atomvåpen detoneres finnes det intet land eller organisasjon i verden som kan håndtere konsekvensene. Det finnes ikke nok sykehussenger, ikke nok leger og ingen beredskap som kan håndtere de forferdelige konsekvensene. Det er heller ikke mulig å forberede seg på noe så omfattende. Følgene vil heller ikke følge landegrenser. Stater vil ufravikelig bli nødt til å samarbeide, og langt flere stater enn de som har atomvåpen vil oppleve en katastrofe som er umulig å håndtere.

Ut fra dette resulterte en ny samtale. En samtale mellom land som ikke eier eller har atomvåpen. De mente det var urimelig at noen land skal utsette andre lands befolkning for en slik risiko. Det var stor frustrasjonen over atomvåpenstatenes manglende vilje til å ruste ned.

Etter konferansen i Norge ble det holdt to konferanser til, en i Mexico i februar 2014 og en i Østerrike i desember samme år. Under møtet i Østerrike ble the Humanitarian pledge lansert. Det handlet om å stigmatisere, eliminere og forby atomvåpen på grunn av deres humanitære konsekvenser. Da det humanitære perspektivet på atomvåpen fikk feste ble et forbud den eneste veien fremover.

Kritikk av forbudet

Hvilken nytte gjør forbudet når atomvåpenstatene ikke med i avtalen?

Atomvåpen er det siste masseødeleggelselsvåpenet som er blitt forbudt. Det internasjonale samfunnet har forbudt andre våpen på grunnlag av deres uakseptable humanitære konsekvenser. Dette gjelder blant annet klasevåpen, biologiske og kjemiske våpen og antipersonellminer. Selv om ikke alle stater har tilsluttet seg alle disse avtalene har effektene vært tydelige: etter et forbud følger normendring, økt press på stater for nedrustning og i mange tilfeller konkret nedrustning. Forbudet mot atomvåpen bygger på denne erfaringen.

Forbudet er tannløst

Kritikere har ment at FNs atomvåpenforbud er tannløst på grunn av atomvåpenstatenes manglende delaktighet. Dette er ikke tilfellet. Atomvåpenstatene berøres og har allerede blitt påvirket av den nye samtalen om hva som skjer når atomvåpen faktisk brukes.

Gjennom et folkerettslig forbud heves terskelen for å anvende slike våpen. Normer forandres. Forbudet stigmatiserer det å produsere og å ha atomvåpen. Forbudet representerer også en mulighet til å påvirke banker, pensjonsfond og andre selskaper som investerer i industrien som produserer atomvåpen.

Videre kritikk, samt ICANs vurdering av denne, finner du her.