NATO

Formålet med NATO var å beskytte friheten og sikkerheten til medlemslandene med politiske og militære middel. Fienden var ved opprettelsen av NATO det kommunistiske Sovjetunionen og dets allierte, som i 1955 grunnla en lignende allianse, Warzawapakten. NATOs høyeste besluttende organ er det Nordatlantiske rådet, North Atlantic Council, som består av representanter for samtlige av NATOs medlemsland. NATOs hovedkvarter ligger i Brussel.

I følge avtalens artikkel 5 anses et væpnet angrep på en eller flere av medlemslandene som et angrep mot alle NATO-land. Hvert medlemsland er forpliktet til å forsvare andre medlemmer som utsettes for et angrep. Etter terroristangrepet mot World Trade Center og Pentagon den 11 september 2001 besluttet NATO at angrepet ikke bare var et angrep mot USA, men mot alle NATO-land. NATO-landene har siden støttet USA i krigen mot terror.

Siden 1995 har alliansen engasjert seg stadig sterkere i internasjonal krisehåndtering, først på Balkan og senere også utenfor Europas grenser. I august 2003 tok NATO over ledelsen av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF i Afghanistan. Dette var første gang alliansen engasjerte seg militært utenfor Europa.

På NATOs møte (NATO summit) i Lisboa i 2010 ble nye strategiske dokumenter vedtatt og NATO sees nå på som en organisasjon med globale oppgaver. På møtet i Chicago 2012 ble det ikke gjort grunnleggende forandringer, men den globale rollen ble ytterligere framhevet og det var enighet om at Georgia skulle bli et NATO-medlem. På et tilsvarende møte i Wales i 2014 ble det forverrede forholdet til Russland diskutert. Ukrainakrisen og borgerkrigen i Syria har ytterligere økt den politiske spenningen mellom Russland og NATO-landene. NATO-møtet i London denne høsten (2019) markerte alliansens 70 års jubileum, men alliansen har utvilsomt sine utfordringer. Forut for møtet uttalte Frankrikes president Macron at alliansen er “hjernedød” og USAs president Trump har kuttet i den økonomiske støtten til NATO.

NATOs atomvåpenpolitikk

Atomvåpen har vært en viktig del av NATOs politikk siden organisasjonen ble grunnlagt. I NATOs forsvarsdoktrine (1949) presiseres ”evnen til å gjennomføre strategiske bombinger, inkludert rask avfyring av atombomber”. NATO har ingen egne atombomber, men organisasjonen har tilgang til USA og Storbritannias atomvåpen, samt de amerikanske atomvåpnene som er utplassert i Europa.

Frankrikes atomvåpen inngår ikke i NATO-arsenalet, men kan bli brukt i forbindelse med NATO-operasjoner dersom Frankrike ønsker dette.

Diskusjoner og beslutninger om NATOs atomvåpenpolitikk skjer i the Nuclear Planning Group, NPG. Gruppen ble grunnlagt i 1966 og fungerer som et forum for forsvarsministere, både fra atomvåpenstatene og fra ikke-atomvåpenstater, for å diskutere atomvåpenspørsmål og vurdere alliansens atomvåpenpolitikk. Alle beslutninger i NPG fattes med konsensus.

I henhold til organisasjonens atomvåpenstrategi fra møtet i Lisboa i 2010, ønsker NATO å jobbe for en atomvåpenfri verden. Samtidig utrykkes det at så lenge atomvåpen finnes i verden, kommer NATO til å forbli en atomvåpenallianse, og atomvåpen vil fortsette å være en sentral del av NATO-strategien. Denne strategien har ikke endret seg etter 2010.

Nato og NPT

Ikkespredningsavtalen, NPT, etablerer internasjonalt lovlig bindene normer for våpenkontroll og nedrustning av atomvåpen. Alle NATOs medlemsland er også medlemmer av NPT og de offisielle NATO-dokumentene viser til de forpliktelsene medlemmene har etter traktaten

Artikkel I i avtalen forbyr atomvåpenstater å forflytte atomvåpen til ikke-atomvåpenstater. Artikkel II krever at ikke-atomvåpenstater ikke tar imot atomvåpen eller tar over kontrollen av atomvåpen. USA hevder at utplasseringen av deres atomvåpen i fem europeiske NATO-land ikke strider mot NPT ettersom vertslandet ikke kontrollerer våpenet. USA mener at ikkespredningsavtalen slutter å gjelde i krigstid og at overførsel av kontroll til vertslandet ved krigsutbrudd er lovlig. Imidlertid fastslo NPTs tilsynskonferanse i 1985 at avtalen gjelder under alle forhold, også i krig.

Atomvåpen i Europa

I 1971 hadde NATO cirka 7 300 atomvåpen utplassert i Europa. Den militære og politiske utviklingen førte til at det over tid ble færre atomvåpen. Protester førte til at antallet atomvåpen ble redusert.

NATOs atomvåpenpolitikk baserer seg blant annet på konseptet ”nuclear sharing”. Det betyr at enkelte atomvåpen er plassert på ikke-atomvåpenstaters territorium. I Italia, Tyskland, Belgia, Nederland og Tyrkia er det plassert totalt 150 atomvåpen (2019). I fredstid er disse under amerikansk kontroll. Ved krig vil USAs president kunne autorisere bruk av våpnene og overlate dem til vertslandet.

NATO beskriver sin politikk angående atomvåpendeling i Europa på en positiv måte. Atomvåpen avskrekker andre fra å angripe NATO-land på en måte som konvensjonelle styrker ikke kan. ”Ved å stimulere til europeisk stabilitet, bidra til å avskrekke fra trusler relatert til bruk av masseødeleggelsesvåpen og bidra til å avskrekke fra bruk av slike våpen, tjener ikke bare NATOs atomvåpenpolitikk alles interesser, men også partnerland og Europa som helhet”, kan man lese i NATOs håndbok fra 2006.

Et frontbilde av fire atombomber med fritt fall på en bombevogn.

Alle de utplasserte NATO-atomvåpen er av typen B-61. Dette er tyngdekraftsbomber som må slippes fra fly. Bombene faller fritt og har dårlig treffsikkerhet. De har således liten militær verdi, men anses å ha stor politisk verdi. De regnes som å utgjøre et slags løfte om at USA er forberedt på å forsvare Europa. I diskusjoner i NATO har særlig tidligere medlemmer i Warszawa-pakten vært ivrige etter å beholde disse symbolene i Europa. Det er også Frankrikes agenda, selv om landet ikke deltar i NATOs offisielle NATO-plan. I Belgia, Tyskland og Nederland derimot har parlamentene krevd at atomvåpnene skal fjernes fra landet. Tross at antallet har blitt kraftig redusert gjenstår 150 atomvåpen.

USA har hentet hjem atomvåpnene sine fra Canada, Hellas, Danmark (Grønland) og Island.

Det er USAs hensikt å modernisere alle B-61-bombene i Europa, og andre steder. De nye bombene vil ha en større militær verdi fordi de bedre vil kunne treffe militære mål. Disse nye B-61-våpnene vil ikke kunne leveres med de eksisterende F16-flyene, hvilket innebærer at nye fly må kjøpes inn. Planene, om moderniseringen av B-61 og behovet for nye fly har møtt stor motstand i NATO-landene som er vertsskap for atomvåpnene, først og fremst på grunn av de høye kostnadene.

Russland har ett stort antall taktiske atomvåpen på sitt territorium. Russland mener at deres taktiske atomvåpen ikke er relevante i europeisk sammenheng, blant annet fordi de er basert i Russland. Det er uklart hvor stor del av Russlands atomvåpen som er “aktive” eller brukbare. NATO argumenterer blant annet med at de beholder sine atomvåpen utplassert i Europa for å kunne forhandle frem en reduksjon av de russiske våpnene.

Norge og NATO

Norge meldte seg inn i NATO 4. april 1949. I løpet av kort tid forlot det regjerende Arbeiderpartiet sitt tidligere mål om å danne et alliansefritt nordisk forsvarsforbund, og søkte i stedet beskyttelse hos vestmaktene. Bakgrunnen for dette brå politiske skiftet var frykten for en kommunistisk maktovertakelse i Norge, enten ved et politisk kupp som i Tsjekkoslovakia i 1948, eller som følge av en sovjetisk invasjon.

Den kalde krigen var blitt en realitet bare få år etter 2. verdenskrig. Atomopprustningen var i full gang på begge sider av jernteppet. Kommunistangsten grep voldsomt om seg, uttrykt i klartekst i en tale statsminister Gerhardsen holdt på Kråkerøy 29. februar 1948. Norge trengte våpenleveranser raskt om landet skulle kunne yte noen militær motstand mot en sovjetisk invasjon, og korteste veien til dette var via medlemskap i den nystartede forsvarsalliansen mellom USA og tidligere allierte land i Vest-Europa.  Da saken ble sluttbehandlet i Stortinget, stemte bare to Arbeiderpartirepresentanter mot pakten, samt 11 representanter fra Norges Kommunistiske Parti.

Tverrpolitisk enighet om sikkerhetspolitikken

Sovjets imperiepolitikk på 1950-tallet befestet oppslutningen om NATO som Norges garanti for sikkerhet mot kommuniststyret i øst.

Det gjorde særlig sterkt inntrykk da en oppstand i Ungarn i 1956 ble slått ned på med sovjetiske tanks. I seks dager kjempet ungarerne en blodig kamp mot en militær overmakt i Budapests gater. Fra Moskva kom det trusler om atomvåpenangrep mot London og Paris dersom vestmaktene blandet seg inn i konflikten. På ny følte folk at den 3. Verdenskrig kunne bryte ut når som helst. Avspenningspolitikken som ble innledet av Krustsjov og Bulganin i 1955 ble satt kraftig tilbake.

Norsk nei til atomvåpen på norsk jord

I den betente situasjonen etter Ungarn-oppstanden arbeidet mange for utplassering av amerikanske atomvåpen i alle NATOs medlemsland, inkludert Norge. I Arbeiderpartiet var meningene delte. Utenriksminister Lange hevdet at Norge ikke kunne reservere seg mot NATOs linje, fordi dette ville være det samme som å melde seg ut. Andre var mer skeptiske. Et benkeforslag om at ingen atomvåpen skulle lagres på norsk jord ble enstemmig vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957. Likevel vakte det stor oppmerksomhet da statsminister Gerhardsen utvetydig slo fast, på et NATO-toppmøte i desember 1957, at Norge ikke ønsket atomvåpen i Norge. Norge ble dermed ett av de få landene i NATO som sa nei til lagring av atomstridshoder i fredstid.

Dette forhindret ikke at det ble bygget lagre for slike våpen flere steder i landet, blant annet i Bodø, Setermoen, Asker, Våler, Trøgstad, Nes og Flesland utenfor Bergen. Bodø fikk et lager for atombomber til jagerbombefly, som sto ferdig i 1963. Også de fire luftvernsbatteriene med Nike-raketter rundt Oslo ble forberedt til utskytning av raketter med atomladninger.

Norge ble lenge utsatt for et press fra NATO og USA om å endre sin atom- og basepolitikk. Noe Norge måtte gå med på, var å bygge opp et varslingssystem for de amerikanske Polaris-ubåtene som var utstyrt med atomvåpen. Dette systemet ble lenge holdt hemmelig. Først da to stortingsrepresentanter brøt taushetsplikten i 1977 kom detaljene om dette prosjektet frem.

De politiske brytningene vedrørende atomvåpenpolitikk toppet seg omkring 1980, i forbindelse med NATOs dobbeltvedtak om utplasseringer av mellomdistanseraketter med atomladninger i sentral-Europa. Denne saken splittet blant annet Arbeiderpartiet, som var i regjering på denne tiden. Regjeringen og partiledelsen gikk inn for vedtaket, men møtte stor motstand i resten av partiet og i fagbevegelsen. I 1981 vedtok Arbeiderpartiet å arbeide for en nordisk atomvåpenfri sone, hvilket utløste sterke reaksjoner i alliansen, særlig i USA.

Flinkeste gutten i NATO-klassen?

Norge har forøvrig vært et lojalt NATO-medlem. Som liten nasjon har Norge liten innflytelse på beslutningsprosessene innen forsvarsalliansen, og landets utenriksledelse har arbeidet iherdig for at Norge skal kunne fremstå som en troverdig partner i alliansen. Den lille opposisjonen på venstresiden ble lenge holdt i sjakk av ledende krefter i Arbeiderpartiet. Samtidig forsøkte Norge å skape seg en rolle som forsoner og budbringer mellom blokkene under den kalde krigen. Norge holdt også igjen i spørsmålet om utvidelse av alliansen i Sør-Europa (Italia, Hellas, Tyrkia og Spania). Til tross for store betenkeligheter aksepterte Stortinget i 1954 at Vest-Tyskland ble medlem i NATO med anledning til militær opprustning innen visse grenser. Mange var skeptiske, og da det kom et forslag fra USA om å utstyre tyskerne med atomvåpen var det mange i Norge som reagerte sterkt.

Konflikten innen Arbeiderpartiet om hvilken linje som skulle velges i militariseringen av Vest-Tyskland, fikk etter hvert politiske følger. I 1961 ble Sosialistisk Folkeparti dannet av utbrytere fra Arbeiderpartiet. Hovedoppgaven for det nye partiet var å arbeide for at Norge ble utmeldt av NATO og mot at atomvåpen ble plassert på norsk jord.

Frykten for storebror i nord

Mens Norge etterstrebet en utvidet dialog med østblokken generelt, representerte den sovjetiske militæroppbyggingen på Kola-halvøya et alvorlig hinder for samarbeid i nord. Sovjets nordflåte omfattet flertallet av Sovjetunionens strategiske atomubåter. Frem til midten av 1980-tallet drev russerne stadig mer påtrengende militærøvinger i Norskehavet og Atlanterhavet. NATO svarte med å binde store militærressurser til nordområdene, i form av luftstyrker, marine og den såkalte flankestyrken som skulle komme Nord-Norge til hjelp i en krisesituasjon. På slutten av den kalde krigen var hele 24 000 allierte soldater og 200-300 fly avsatt til disse oppgavene.

Helt fra innmeldelsen i NATO hadde Norge sagt nei til stasjonering av allierte kampenheter i landet i fredstid, men dette hindret ikke at Norge i å tillate forhåndslagring av militært materiell for amerikanske marinestyrker i Midt-Norge (1981). Norge la også begrensinger på alliert virksomhet i Nord-Norge generelt, og Finnmark spesielt. Først på 1990-tallet lyktes man å etablere et økonomisk og kulturelt samarbeid i Barensregionen.

Etter den kalde krigen

Tross at Sovjetunionen brøt sammen i 1991 er Norge fremdeles del av NATO-alliansen. Norge har engasjert seg i de mange nye oppgavene som NATO har påtatt seg, og den brede politiske oppslutning om NATO har blitt sterkere over tid. Da hun snakket om NATO-toppmøtet i 2019 sa statsminister Erna Solberg at

“Ledermøtet blir en viktig markering av at NATO gjennom 70 år har vært en garantist for vår sikkerhet, fred og velstand.  Samtidig kan vi aldri ta Nato for gitt. Alle Natos medlemsland må ta et sterkere ansvar for felles sikkerhet og for å styrke det allierte samholdet. (…) Vi investerer i kapabiliteter, som nye kampfly, overvåkingsfly og ubåter, som styrker både nasjonal forsvarsevne og NATO. Vi bruker nesten 30 prosent av budsjettet på investeringer. Våre forsvarsutgifters andel av BNP har økt fra vel 1,5 prosent i 2013 og til 1,8 prosent i dag. Regjeringen har lagt som et premiss for neste langtidsplan at Norge skal bevege seg ytterligere i retning av å bruke to prosent av BNP på forsvar”.

I tillegg synes det å være en oppfatning om at Norges innflytelse i NATO, tross at Norge er et lite land, har blitt markant større. Ikke bare er Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg generalsekretær i NATO, men utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttaler at

“Nato er det viktigste politiske forumet for å diskutere transatlantisk sikkerhet. Norge har de siste årene gått i front for viktige reformer i Nato. Tett dialog mellom allierte om alle saker av betydning for felles sikkerhet er viktig for å styrke og bevare det allierte samholdet”.

Kilder og mer informasjon