Frankrike

På 1950-tallet påbegynte Frankrike et sivilt kjernefysisk forskningsprogram som produserte plutonium. I 1956 etablerte Frankrike den Hemmelige Komiteen for Militære Bruksområder for Kjernekraft som ble satt til å utvikle atomvåpenteknologi, samt leveringsmidlene slike våpen.

I 1956 grep USA inn i Suez-krisen mot franske interesser i området. For Frankrike ble dette sett på som en bekreftelse på at egne atomvåpen var nødvendige for å bevare Frankrikes posisjon som en stormakt. Etter valget av Charles de Gaulle som fransk president i 1958 ble det besluttet at landet skulle utvikle atomvåpen.

Den første franske prøvesprengningen fant sted i 1960 nær Reggane i Algerie. Fra den gang til 1996 har Frankrike foretatt 210 prøvesprengninger i Fransk-Sahara og Polynesia.

Selv om Frankrike utviklet sitt eget atomvåpenprogram har landet samarbeidet teknologisk med andre atomvåpenstater. På 1980-tallet forekom det et visst nivå av samarbeid med UDA, og i 2010 ble Frankrike og Storbritannia enige om å samarbeide om videreutviklingen av sine atomvåpen, for eksempel gjennom felles drift av to laboratorier for atomvåpenteknologi.

På 1990-tallet foretok Frankrike store reduksjoner i sitt atomvåpenarsenal og avsluttet samtidig et antall egne atomvåpenprogrammer. Dette inkluderte nedleggelsen av alle landbaserte missilbaser. Dette betyr at Frankrike er den eneste atomvåpenstaten som har gitt opp sine utplasserte landbaserte kjernevåpensystemer. Etter den kalde krigen er antallet leveringsmidler for atomvåpen i det franske arsenalet mer enn halvert.

Atomvåpensituasjonen i dag

Frankrike har det fjerde største atomvåpenarsenalet i verden etter USA og Russland. I dag har landet omkring 300 atomvåpenstridshoder. François Hollande, den tidligere franske presidenten, bekreftet dette i 2015.

Leveringsmidler for atomvåpen

Frankrike kan levere sine atomvåpen på to ulike måter: via ballistiske missiler (SLBMer) fra strategiske ubåter (SSBNer) og via krysserraketter (ALCMer) fra strategiske bombefly.

Per januar 2019 består den franske ubåtstyrken av fire SSBNer av typen Triomphant: Le Triomphant, Le Téméraire, Le Vigilant, and Le Terrible. Alle disse er under kommandoen til det franske sjøforsvarets FOST (La Force Océanique Stratégique, eller den strategiske havstyrken). Flåten er hjørnesteinen i Frankrikes avskrekkingsstrategi ettersom disse ubåtene bærer med seg 80 prosent av landets atomvåpenarsenal. Til en hver tid er det slik at minst en ubåt patruljerer, en forberedes på patruljering og en er på vei tilbake til havn. En av ubåtene vil alltid gjennomgå vedlikeholdsprosesser. Det forventes at en ny type strategiske ubåter vil bli utviklet i perioden frem til 2025 og erstatte Triomphant-ubåtene før 2035.

De overnevnte ubåtene bærer med seg ulike typer SLBMer:

• 1: Frankrike har trolig 32 av denne typen missiler som totalt har 160 TN75 atomstridshoder. Hvert missil kan bære med seg opp til seks 100 kt MIRVer med en rekkevidde på over 6000 km.
• 2: Frankrike har trolig 16 av denne typen missiler som totalt har 80 TNO (tête nucléaire océanique) atomstridshoder. Denne typen missiler ble testet i 2016 og erklært operasjonelle i 2017. Hver missil kan bære med seg opp til seks nye 150 kt TN MIRVer med en rekkevidde på over 6000 km.
• 3: sammen utvikler Airbus og Safrandette missilet som skal være ferdig til 2025.

Frankrike kan også levere atomvåpen via 40 strategiske Rafale F3-fly. Denne typen fly kan være både land-og sjøbaserte. De landbaserte flyene driftes av det franske flyvåpenet, mens de sjøbaserte flyene driftes av Aeronavale, som er den luft-baserte delen av det franske sjøforsvaret:

• Rafale C F3: er den landbaserte utgaven av Rafale F3-flyene. Disse har en antatt rekkevidde på 2000 km, og er utstyrt med ett enkelt Air-Sol Moyenne Portee-Amelioree (ASMP-A) ALCM med et stridshode med valgbar sprengkraft på opptil 300kt.
• Rafale M F3: Rafale M F3 er den sjøbaserte utgaven av Rafale F3, og er i likhet med den landbaserte M-utgaven utstyrt med det samme ASMP-A ALCMet, men det er utplassert færre av disse flyene.

Hangarskipet Charles de Gaulle er det eneste i NATO-alliansen som fremdeles bærer med seg atomvåpen. I april 2019 kunngjorde Frankrike og Tyskland at de skal utvikle en ny generasjon med kampfly som muligens skal kunne fungere som leveringsmidler for atomvåpen.

Modernisering av atomvåpen

I samarbeid med Storbritannia anvender Frankrike et avansert program for å endre og/eller produsere helt nye atomvåpen uten å måtte gjennomføre nye prøvespregninger i stor skala. Derimot gjennomføres slike tester ved datasimuleringer. Frankrike og USA er således de eneste landene som forsøker å skape termonukleære eksplosjoner i miniatyr i innkapslede beholdere i store laseranlegg. Disse regnes ikke som fullskala prøvesprengninger på grunn av sin begrensede størrelse. I tillegg har Frankrike alene et svært avansert program for å endre og produsere atomvåpen kalt Laser Megajoule-prosjektet. Dette ble igangsatt i 2014.

Frankrike arbeider for tiden med en ny utgave av et ALCM med lengre rekkevidde. Dette nye missilet vil bli utstyrt med stridshodet Tête Nucléaire Aeroportée (TNA), og utvikling skal igangsettes i 2022.

Beholdning av spaltbare materialer

Frankrike har en stor beholdning med spaltbare materialer relativt til de fleste andre land, men landet har mindre enn USA, Russland og Storbritannia. Denne store beholdningen skyldes primært at Frankrike har en stor mengde med sivilt separert plutonium. Sammenliknet med Russland og USA har Frankrike en liten beholdning av spaltbare materialer for militære formål. I 1992 avsluttet Frankrike sin produksjon av separert plutonium som kan brukes til å produsere atomvåpen, og i 1996 var Frankrike den første atomvåpenstaten som avsluttet sin produksjon av høyanriket uran. Gjennom en økning i bruken av plutonium til MOX (mixed oxide)-brensel for vannreaktorer vil Frankrike fremdeles ha en stor beholdning av sivilt separert plutonium fremover i tid. Det estimeres at Frankrike per 2018 hadde en militær beholdning av plutonium på 6±1 metriske tonn og 26 ± 6 metriske tonn med høyanriket uran.

Atomvåpnenes rolle i nasjonal sikkerhetsstrategi

Avskrekking med atomvåpen spiller en viktig rolle i fransk forsvarspolitikk. I dag kan Frankrikes atomvåpendoktrine defineres som en av «kalkulert tvetydighet» når det kommer til førstebruk av atomvåpen. Frankrike følger prinsippet om «streng nødvendighet» hvilket innebærer at landet alltid holder sitt arsenal på lavest mulig nivå etter den strategiske konteksten. I «le Livre blanc» (et offentlig dokument; «white paper») om nasjonalt forsvar og sikkerhet utrykker regjeringen at landets avskrekkingsstrategi kun har forsvar som formål, og at anvendelsen av atomvåpen kun vil være tenkelig under ekstreme tilfeller av legitimt selvforsvar. Både president Hollande og Macron har lagt til grunn en slik doktrine, og støttet opp om denne med ulike offentlige uttalelser.

Fra 1958, året Frankrike besluttet å skaffe atomvåpen, til i dag har landet ansett det som nødvendig å ha atomvåpen for å beholde sin posisjon som en global stormakt. For eksempel ytret president Hollande i 2015:

«France is one of the rare nations whose influence and responsibility are situated on the global level. This is because France can exercise her responsibilities. Because everyone knows that when France speaks, she can act. And her deterrent forces enable France to guarantee that her international commitments will always be honoured (…)»

Frankrike betrakter sine atomvåpenstyrker som en del av europeisk sikkerhetspolitikk. Frankrike har besluttet å ikke delta i NATOs nukleære planleggingsgruppe grunnet et ønske om å beholde full kontroll over sitt atomvåpenarsenal. I 2007 tilbød derimot den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy Tyskland en begrenset beskyttelse gjennom landets atomvåpenarsenal med det krav at Tyskland måtte påta seg noen av kostnadene for dette. Forslaget ble avvist av Tysklands forbundskansler Angela Merkel, men ideen om et EU under Frankrikes atomparaply er blitt tatt opp i sammenheng med NATOs 2019-toppmøte og i andre offisielle sammenhenger.

Frankrike har ved en rekke anledninger uttalt at landet ønsker at en Fullstendig Prøvestansavtale (CTBT) skal tre i kraft, og at forhandlinger om en internasjonal avtale som forbyr produksjonen av spaltbare materialer til våpenbruk (Fissile Material Cut-off Treaty, FMCT) bør komme i stand. I tillegg har Frankrikes president Macron gått hardt ut mot USA etter at president Trump trakk landet ut av Iran-avtalen i 2018 og INF-avtalen i 2019.

Kilder og mer informasjon

Nuclear Notebook: French Nuclear Forces 2019, Hans M. Kristensen och Matt Korda
France’s Nuclear Testing Program, CTBTO