Bilaterale nedrustningsavtaler

Bilaterale nedrustningsavtaler er avtaler mellom to stater om nedrustning. De største atomvåpenmaktene er, og har alltid vært, USA og Russland (tidligere: Sovjetunionen). Fra 1970-tallet har disse to statene inngått flere nedrustningsavtaler for å redusere sine atomvåpenarsenaler.

SALT

SALT

Samtidig som våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen fikk stadig mer urimelige proporsjoner, begynte det å stilles mer og mer spørsmålstegn ved situasjonen, både innad i landene og internasjonalt. Allerede på 1970-tallet ble de første avtalene signert av USA og Sovjetunionen: SALT I og SALT II, ​​Strategic Arms Limitation Talks, for å begrense statenes strategiske atomarsenaler.

Anti-Ballistic Missile Treaty - ABM

Anti-Ballistic Missile Treaty - ABM

I 1972 ble ABM-avtalen, Anti-Ballistic Missile Treaty, inngått mellom USA og Sovjetunionen for å begrense anti-ballistiske missilsystemer brukt som motangrep mot missilavfyrte atomvåpen.

I løpet av andre halvdel av 1980-tallet begynte en periode med nedrustning i stedet for nedrustning. USA og Sovjetunionen (som senere ble erstattet av Russland) begynte å forhandle om hvilke atomvåpen som kunne avskaffes.

USA trakk seg fra avtalen i 2002 til tross for massive protester både nasjonalt og internasjonalt, og startet umiddelbart etterpå utviklingen av et ABM-system som ville blitt forbudt i henhold til avtalen.

Intermediate-Range Nuclear Forces - INF

Intermediate-Range Nuclear Forces - INF

I 1987 inngikk Sovjetunionen og USA en ny avtale, Intermediate-Range Nuclear Forces, INF-avtalen, som la opp til avskaffelse av alle mellomdistanseraketter. Det vil si atomvåpnene som har relativt kort rekkevidde. USA og Sovjetunionen snakket også om å redusere sine strategiske atomvåpen, det vil si de som har lengre rekkevidde.

I 2019 sa både USA og Russland opp INF-avtalen. Årsaken var ifølge USA fordi Russland hadde brutt avtalen i lang tid. Mange har vært kritiske til vedtaket og mener at risikoen for atomkrig og usikkerhet for Europa øker. Høsten 2019 testet USA missiler som tidligere var forbudt i henhold til avtalen.

START og SORT

START og SORT

I 1991 ble avtalen START I, Treaty on the Reduction and Limitation of Strategic Offensive Arms, inngått mellom de to landene. Forhandlingene om reduksjon av strategiske våpen fortsatte selv etter oppløsningen av Sovjetunionen.

I 1993 signerte USAs president George W. Bush, den eldste og Russlands president Boris Jeltsin START II. I følge START II ville USA og Russland i 2003 ikke ha mer enn 3500 strategiske atomvåpen utplassert hver. START II trådte aldri i kraft, men ble erstattet av SORT-avtalen, Strategic Offensive Reduction Treaty, i mai 2002.

I følge SORT ville de to landene i 2012 ha redusert sine strategiske atomarsenaler til et nivå på mellom 1700 og 2200 atomvåpen. SORT-avtalen manglet kontrollmekanismer og krevde ikke at våpnene som ble avvæpnet skulle destrueres.

New START

New START

New START trådte i kraft i 2011 etter å ha blitt signert av USAs president Obama og daværende russiske president Mediev i Praha 8. april 2010. Avtalen etterfulgte SORT-avtalen, som utløp i 2012. New START var et skritt fremover fra SORT som den er nå tilbake mottatt en kontrollmekanisme med inspeksjoner på at nedrustningen faktisk gjennomføres.

Under New START har landene blitt enige om å begrense antallet strategiske atomvåpen utplassert til 1550 og halvere antallet missilbærere, som robotsiloer, ubåter, bombefly med mer. Det er imidlertid fortsatt ingen grense for hvor mange atomstridshoder landene kan ha på lager.

Russland og USA forpliktet seg til å nå målene innen 7 år og avtalen var gyldig i ti år, med mulighet for å forlenge avtalen i 5 år. I februar 2021 ble avtalen forlenget med fem år og utløper i 2026.

Kilder og mer informasjon

Kilder og mer informasjon