Historie

Etter initiativ fra fysikeren Leo Szilar skrev Albert Einstein høsten 1939 et brev til USAs president Franklin D Roosevelt, hvor han advarte om at Tyskland, på grunnlag av sin nyervervede kunnskap om kjernefysisk fisjon, kunne produsere atomvåpen. Med Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941 ble USA trukket inn i andre verdenskrig. Militært og økonomisk skapte dette forutsetninger for en storsatsing på utvikling av atomvåpen.

I 1942 startet USA det såkalte Manhattan-prosjektet med mål om å utvikle en atombombe. Planen var å ta igjen Tyskland, som også ble sagt å jobbe med å utvikle en atombombe. Manhattan-prosjektet var veldig stort og en kilde opplyser at over 600 000 mennesker på et tidspunkt jobbet med prosjektet. I 1943 ble også Canada og Storbritannia med på prosjektet.

General Leslie Groves hadde ansvaret for de militære delene av prosjektet og det vitenskapelige arbeidet ble ledet av Robert Oppenheimer, professor i fysikk. Forskningen fant sted flere forskjellige steder, inkludert Oak Ridge i Tennessee, Hanford i delstaten Washington og Los Alamos i New Mexico.

Startskuddet for det som har blitt kjent som «atomalderen» var en plutoniumbombe som gikk under navnet Trinity. Klokken 05:29:45 om morgenen 16. juli 1945 detonerte bomben i Alamogordo-prøvesprengningsområdet i New Mexico, USA. Bomben målte en eksplosiv kraft tilsvarende rundt 20 kilotonn TNT.

Fysikeren, og en av hovedpersonene i Manhattan-prosjektet, Robert Oppenheimer, har blitt kalt «atombombens far» for sitt arbeid med den første atombomben.

Da Trinity detonerte ved prøvesprengningsstedet, sies det at Oppenheimer siterte en tekst fra det hinduistiske skriftstedet Bhagavadgita: «If the radiance of a thousand suns were to burst at once into the sky, that would be like the splendor of the mighty one. Now I am become Death, the destroyer of worlds» («Hvis lyset fra tusen soler skinte sammen på himmelen samtidig, ville det ligne Den Mektiges prakt. Nå er jeg blitt Døden, verdens ødelegger.»

USAs president Truman ønsket å tvinge den japanske hæren til å kapitulere for raskt å få slutt på utbruddet av andre verdenskrig. Derfor ga han ordre om at Japan skulle bombes med en atombombe. Samtidig ønsket Truman å vise den sovjetiske lederen Stalin hva USA hadde i sitt arsenal, selv om Sovjetunionen for tiden var en alliert.

Den 6. august 1945 slo et bombefly ned atombomben, kalt Little Boy, over den japanske havnebyen Hiroshima. Angrepet med det hittil i utgangspunktet uprøvde våpenet var like mye en test. Tanken var også å se hvilke effekter atombomben ville ha på bygninger, da den ikke var testet før.

To tredjedeler av Hiroshima ble ødelagt, og ved slutten av krigen i 1945 hadde mer enn 140 000 mennesker omkommet som følge av de umiddelbare og langsiktige konsekvensene av bombingen.

Tre dager senere, den 9. august 1945, slapp USA enda en atombombe. Denne hadde fått navnet Fat Man og ble styrtet over den japanske byen Nagasaki. Rundt 74.000 mennesker døde i Nagasaki som følge av atombomben.

Sovjetunionen begynte å forske på kjernespalting allerede på 1930-tallet, men det var først i 1949 at den første sovjetiske atombomben ble testet. Dette vakte stor oppstandelse i USA. Om Sovjetunionen, USAs hovedmotstander og senter for kommunismen, hadde atomvåpen måtte USA skaffe seg et forsprang gjennom enda mer kraftfulle våpen. 1950-tallet kom til å bli preget av et voldsomt atomvåpenkappløp mellom de to supermaktene.

USA sprengte sin første hygrogenbombe (fusjonsbombe eller termonukleære våpen) i 1951, og Sovjet fulgte etter i 1953.

Den 3. oktober 1952 ble Storbritannia det tredje landet i verden med atomvåpen. Fra 1947 hadde landet hatt et atomvåpenprogram. Den første britiske prøvesprengningen, med kodenavnet Hurricane, ble gjennomført på Montebello-øyene vest i Australia.

Storbritannia gjennomførte i alt 12 atmosfæriske prøvesprengninger i Australia. Max Kimber, en brite som deltok på de britiske prøvesprengningene, skrev om disse:

“There were hundreds of thousand of dead turtles on the beach. They had come up on the beach and been killed – obviously by the radiation. It was littered with turtles from one end of the place to the other.”

I 1957 testet Storbritannia sin først hydrogenbombe. I 1958 startet landet et samarbeid med USA og alle senere britiske tester ble utført i Nevadaørkenen, USA.

I 1958 bestemte USA og Sovjetunionen seg for midlertidig å stoppe testingen av atomvåpen. På det tidspunktet ble det oppfattet at det var anledning til å forhandle frem en avtale om atomprøvesprengninger. Men den politiske og militære utviklingen gjorde pausen kort.

I 1961 brøt Sovjetunionen terreng og detonerte 30 bomber i høyt tempo, inkludert verdens største hydrogenbombe til dags dato, tsarbomben på 57 megaton. Til sammenligning var bomben som ble sluppet over Hiroshima på 20 kilotonn. Bomben utløste energi tilsvarende 1,4 % av solens utladning. Etter de sovjetiske prøvesprengningene gjenopptok USA testingen i Stillehavet.

Den 13. februar 1960 erklærte Frankrike seg som den fjerde atommakten ved å teste et atomvåpen i den algeriske ørkenen.

Under den kalde krigen pågikk et intenst atomvåpenkappløp mellom USA og Sovjetunionen. Statene spionerte på hverandre, og hver gang den ene siden ble mistenkt for å ha skaffet seg nye eller større våpen fulgte den andre siden opp for å overgå fienden.

Dette førte verden inn i en tilsynelatende ustoppelig kapprustning drevet av gjensidig mistenksomhet og paranoia. Begge statene skaffet seg stadig mer raffinerte våpen som sto klare til avfyring på få minutters varsel. Strategien var basert på vissheten om gjensidig utslettelse (mutually assured destruction – MAD): Hvis den ene siden oppdaget et atomangrep rettet mot seg selv, ville man rekke å utløse en voldsom gjengjeldelse som ville påføre den andre siden ubotelige skader.

I 1962 var Russland og USA på randen av en atomvåpenkrig grunnet Cubakrisen. Kapprustningen nådde sin absolutte topp i 1986 da de to stormaktene til sammen hadde vanvittige 70 500 atomvåpen. Den samlede sprengkraften i disse våpnene er nesten umulig å fatte.

De alvorlige medisinske konsekvensene av radioaktive stoffer fra de stadig mer omfattende atmosfæriske prøveeksplosjonene hadde på dette tidspunktet ført til store protester.

Bekymringer om radioaktiv forgiftning spredte seg over hele verden. Amerikanske mødre samlet melketenner fra barna sine for forskning. Tusenvis av tenner ble sendt inn for analyse og viste et alarmerende høyt nivå av radioaktivt strontium, som kunne spores til atomprøvesprengningene. Presset fra mødrenes protester bidro til å tvinge frem en stans i atomprøvesprengninger.

Protestene førte til den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT) undertegnet av USA, Sovjetunionen og Storbritannia i Moskva i 1963. PTBT forbød tester i atmosfæren og under vann, men ikke underjordiske tester.

I 1964 detonerte Folkerepublikken Kina sin første atombombe. En mulighet for å hindre ytterligere spredning av atomvåpen var tapt. Kina startet sitt atomvåpenprogram på midten av 1950-tallet, etter Koreakrigen. Til å begynne med var dette mulig grunnet sovjetiske hjelp og utstyr, med da tonen mellom disse landene ble kjøligere på slutten av 1950-tallet startet Kina sitt eget atomvåpenprogram i 1959. Kina testet den første hygrogenbomben i 1967.

I 1968 var en avtale om nedrustning og ikke-spredning klar, og i 1970 trådte ikke-spredningsavtalen, PT, i kraft. Avtalen består av tre pilarer: ikke-spredning, nedrustning og fredelig bruk av atomkraft. Avtalen definerte de daværende fem atomvåpenstatene som offisielle atomvåpenstater; USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina.

Tre land som allerede hadde et aktivt atomvåpenprogram da avtalen trådte i kraft, har ennå ikke signert det; India, Pakistan og Israel. Nord-Korea er det eneste landet som har signert avtalen, og deretter utviklet atomvåpen.

Atomvåpenstatene har ennå ikke oppfylt sin forpliktelse i artikkel 6 i avtalen om å avvæpne, og selv i dag moderniserer atomvåpenstatene sine atomarsenaler og utvikler nye atomvåpen.

Israel utviklet sine atomvåpen i det stille, blant annet ved hjelp av norsk tungtvann og fransk kjernefysisk teknologi. Landet har aldri offisielt innrømmet å ha atomvåpen. I 1986 avslørte den israelske teknikeren Mordechai Vanunu detaljer om Israels atomvåpenprogram for britiske medier. Han ble kidnappet av Israelsk etterretning og senere fengslet. Etter 18 år i fengsel, hvorav 11 år var på isolat, ble han løslatt i 2004, men med sterke begrensninger på muligheten til fri bevegelse og ytring. Han er flere ganger blitt arrestert ved senere anledninger for å ha brutt disse restriksjonene og har mer eller mindre måttet sitte i husarrest. Han er nektet utreisetillatelse, til tross for at mange i utlandet har arbeidet for dette. Av de israelske myndighetene sees han på som en forræder, mens han av andre vurderes som en varsler med behov for beskyttelse.

Siden den delvise prøvesprengningsavtalen (PTBT) ikke forbød underjordiske kjernefysiske tester, fortsatte atomvåpenstater å gjennomføre underjordiske tester. Under press fra sterk internasjonal opinion fortsatte forhandlingene om en avtale mot alle atomprøvesprengninger. Dette førte til den fullstendige prøvstansavtalen (CTBT), som ble fremforhandlet i 1996, men avtalen har fortsatt ikke trådt i kraft.

Avtalen har fortsatt ikke trådt i kraft fordi noen stater må slutte seg til avtalen, men har fortsatt ikke gjort det. Disse er Kina, Egypt, India, Israel, Nord-Korea, Pakistan og USA. Alle disse statene har imidlertid avstått fra prøveeksplosjoner siden 1998, inkludert undergrunnen, med unntak av Nord-Korea.

I 1998 testet både India og Pakistan sine atomvåpen. India hadde allerede gjennomført det som regjeringen selv kalte en ”fredelig” prøvesprengning, gitt navnet Smiling Buddah, i 1974. Prøvesprengningene i 1998 ble oppgitt av India å gjelde virkelige atomvåpen. Samme måned gjennomførte også Pakistan en prøvesprengning av en atombombe, noe landet angivelig følte seg tvunget til etter Indias tester. Dette ble starten på en pågående kapprustning mellom India og Pakistan, hvilket er kraftig fordømt av FNs sikkerhetsråd.

I 2003 gikk Nord-Korea ut av ikkespredningsavtalen, og i 2006 gjennomførte landet sin første test av et atomvåpen. Sannsynligvis var prøvesprengningen delvis mislykket ettersom effekten av sprengningen var lav. Testen ble kraftig fordømt av det internasjonale samfunnet og ble karakterisert av FNs sikkerhetsråd som en ”klar trussel mot internasjonal fred og sikkerhet”.

I 2009 utførte Nord-Korea ytterligere en sprengning av en atombombe med antatt sprengkraft på 2-6 kilotonn. I 2013 utførte landet sin tredje prøvesprengning, denne gang av et våpen med sprengkraft på omkring 6-7 kilotonn, altså omtrent halvparten av bomben over Hiroshima. Etter dette har Nord-Korea gjennomført ytterligere tre prøvesprengninger.

I 2017 ble FNs konvensjon om forbud mot atomvåpen fremforhandlet i FNs hovedkvarter i New York. Forbudet er det første i sitt slag som konsekvent forbyr bruk, trusler om bruk, testing, utvikling, produksjon av atomvåpen. Forbudet trådte i kraft i januar 2021.

Nobelpriset i kemi 1944, Otto Hahn, Nobel Price Museum
Anfallet mot Pearl Harbor – USA dras in i andra världskriget, SO-rummet
Einstein-Szilard letter, Atomic Herritage Foundation
The Nuclear Security Blog, “How many people worked on the Manhattan Project?”, Alex Wellerstein
Atomic bombings of Hiroshima and Nagasaki, Britannica
Hydrogen Bomb – 1950, Atomic Heritage Foundation
The Soviet Response, Atomicarchive.com
U.S. and UK Nuclear Cooperation After 50 Years, Center for Strategic and International Studies
Ryssland släpper hemliga bilder på sprängningen av Tsarbomben, John Edgren, NyTeknik
The Power of Women Strike for Peace, Kathy Crandall Robinson, Arms Control Association
1963-77: Limits on Nuclear Testing, CTBTO
Nuclear Close Calls: The Cuban Missile Crisis, Atomic Heritage Foundation
Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons, United Nations Office for Disarmament Affairs
The Spread of Nuclear Weapons: China, Britannica
Kärnvapenstaterna upprustar trots löften om nedrustning, Clara Gullman Levin och Josefin Lind, Läkare mot Kärnvapen nr 163, maj 2021
Nuclear Testing 1945 – Today, CTBTO
Mordechai Vanunu, Right Livelihood
The Treaty, International Campaign to Abolish Nuclear Weapons, ICAN